GUDS OMSORG

Dr. Einar Lundby skriver følgende i sin bok "Leve i lyset":
"vi som fulgte  Ronald Fangen i de spennende dagene da han satt på Møllergaten 19 og i fengselssykehuset på Ullevål, tenkte nok mang en gang: "Hvordan vil han med sitt ømfintlige sinn greie påkjenningene?" Han greide det heller ikke helt. Det han hørte og så på nr. 19 gjorde at han måtte overføres til sykeavdelingen på Ullevål. Var det en ulykke? Han ville i alle fall ikke ha vært den foruten. Selv hans såkalte sammenbrudd gav ham en erfaring som utkrystalliserte seg i hans klassiske setning: "Jeg har i alle fall lært at min kristendom og mine nerver ikke er det samme." Jeg ble smuglet inn i hans sykecelle for å sitte hos ham en natt da det var som verst. Men det var den natten jeg fikk lese og smugle ut vitnesbyrdet om den sjelsstyrke Gud hadde gitt ham i lidelsen - hans pasjonsdikt, testamentet til kommende slekter om troen som seirer over verden, selv med dens lidelse og nød":

Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei, -
selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei.
For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød,
da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre,  det var godt i nattens spente gru
å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: det var jo du
som engang gråt og svedet angstens sved,. -
og det var du som bad om skånsel da du led.

Å, Herre Jesus, det var du som ble forrådt,
med torner kronet, narrekledd og blodig slått.
Og da de naglet deg til korset, skammens tre,
da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv!
Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv!
Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt,
var du, Guds egen sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmels verden helt til pris.
Men enda lovet du en røver pen vei til Paradis.
Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og had,
var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, konge, til korset naglet fast, -
å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast.
Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys, -
hvor skulle de vel skjule seg for påskemorgnens lys?

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød -
da viker angsten for den fred du kjøpte i din død.
Da v e t  jeg at det er en Gud, og at han er min far.
Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud 
fra ham som ingen her kan se: den lysomspente, skjulte Gud.
Deg ser vi, Herre. Og jeg vet: ved slutten av min vei
når dette hjertes uro dør, - da skal jeg møte deg.