I KJØLVANNET AV EN OPERASJON

Jeg må nok medgi at jeg var spent på jobben ortopedene hadde gjort. Ytre sett så bandasjen med gips solid ut. Men jeg kunne ikke fri meg fra de negative tankene som bygde på alle skrekkhistoriene jeg hadde hørt om ortopedisk avdeling i Fredrikstad. Det er merkelig, ja, direkte sløsing av ressurser, både økonomiske og menneskelige, at en av Norges beste ortopediske avdelinger i Halden ble nedlagt og flyttet til Moss og Fredrikstad. Spesialistene gadd ikke være med på den idiotiske flyttesjauen. Det er ikke gitt å finne spesialister i en håndvending.
Vel, jeg hadde altså vært under kniven, og på årets siste dag hadde jeg tid både til ettertanke og fremtidstanker. Men det viktigste som skjedde i møte med meg selv på enerommet, var bestemmelsen om å ha et positivt fokus og satse alt på å bygge meg opp slik at jeg snarest mulig kunne leve normalt å ta del i gjøremålene både på gården og på jobben.
Vaskevannsfatet med såpe kom inn, og jeg ba om å få mine private gevanter. Så likesom ingen hensikt å ha på meg sykehusets kolleksjon siden jeg senere på dagen skulle fraktes tilbake til sivilisasjonen i de dype skoger.
Smertebehandlingen virket bra. Jeg fikk en nøyaktig instruksjon i den mest effektive måte å bruke de smertestillende preparater på for å unngå smerte, hele tiden å ligge i forkant. Dette gjorde at jeg har sluppet smertetopper og kunne etter mitt syn være ved mine fulle fem hele tiden. Godt og betryggende å ha skikkelig veiledning av min private spesialist i det daglige.
Jeg fikk frokost, den første på to dager. Det smakte, ikke fordi det var godt, men fordi det var mat og ikke flytende smøremiddel.
Så kom legevisitten. Det var ikke mye vettugt å få fra den kanten. Jeg spurte om fremdriftsplanen, hvor lenge det måtte gå før jeg kunne begynne å jobbe igjen. Det var for tidlig å si. Det eneste jeg fikk vite var at jeg skulle tilbake til kontroll etter en uke. Da ville jeg få en skinne med et bevegelig ledd. Så var det å vente, bevege seg hvileløst frem og tilbake i korridoren, snakke med medpasienter. Harry Hole hadde forlengst funnet den skyldige og hadde forlatt gamlelandet atter en gang.
Det er interessant å møte nye mennesker, lytte til deres historie, stille spørsmål og få interessante svar. Alle dem jeg snakket med denne formiddagen hadde negative opplevelser med helsevesenet. Det var en fellesnevner i historiene jeg hørte; mangel på informasjon, opplevelse av ikke å bli sett eller lyttet til, ventetid.
Jeg traff en hyggelig eldre dame liggende i en seng på korridoren. Hun hadde vært så uheldig å brekke lårhalsen. Det hadde skjedd om natten hjemme hos seg selv. Da jeg snakket med henne hadde det gått 11 timer siden hendelsen. Ingenting var gjort, hun visste at hun skulle opereres, men ikke når, og hun hadde fått nødvendig smertestillende medisin. "Min generasjon er ikke vant til å stille krav, vi er vant til å vente til vår tur kommer." Var hun ikke viktig nok for koordinatorene eller så ikke koordinatoren i Moss henne der hun lå i en seng på korridoren på ortopedisk avdeling i Fredrikstad? Eller var hun blitt glemt slik en annen av dem jeg snakket med, var blitt? Hun hadde kommet til Legevakten i Fredrikstad med sterke betennelseslignende symptomer i kroppen. Hun ble undersøkt og ble liggende inne på et undersøkelsesrom i påvente av videre behandling. Etter 4 - fire - timer kom en sykepleier inn og ble overrasket over å finne henne der. Var det ikke du med betennelse i kroppen?
Så ble jeg skrevet ut, og det var en selsom prosess. Det eneste jeg stod igjen med da jeg skulle dra, var en postgiro og smertestillende medikamenter som skulle rekke til apoteket åpnet etter nyttår. Jeg lurte på om jeg ikke skulle ha sykemelding. Den var ikke skrevet ut, og legen var gått hjem. Det var ikke noe problem for jeg skulle jo tilbake til kontroll like etter nyttår, så da kunne behandlende lege skrive den ut.
Så stod jeg der med plastposen i hånden inneholdende CD-spiller, øreklokker, ferdiglest lydbok og toalettsaker. Så ble jeg ønsket god bedring......., men, - hvordan skal jeg komme hjem? Å, er det ingen som henter deg? Nei, det var ingen. Offentlig transportmiddel var uaktuelt. Jeg trengte drosje. Men legen var gått hjem, og det var legen som kunne skrive ut drosjerekvisisjonen. Men er ikke dette et sykehus, det må da finnes flere leger? Ny ventetid før sykepleieren kom tilbake med rekvisisjon. Drosjen kom, og jeg kunne sette kursen mot det forjettede land.
Hjemkomsten skjedde på årets siste dag. Og det var godt å komme hjem. Min kjære som er sykepleier, spurte om jeg hadde fått blodfortynnende medisin. Det svarte jeg benektende på. Men det skulle jeg ha hatt. Da hun for 1 1/2 år siden opererte kneet, fikk hun blodpropp pga feil bandasjering. (Operasjonen skjedde ikke i Fredrikstad, men på Aleris-klinikken i Oslo). Hun kastet seg på telefonen og ringte ortopedisk avdeling i Fredrikstad. Det måtte samtale med to leger til før hun fikk gjennomslag for kravet om blodfortynnende medisin. Resepten ble ringt inn til Apoteket i Halden og en ansatt som bor i nærheten av oss, tok medisinen med da hun kjørte hjem. Så lærte jeg å sette sprøyte på meg selv.
Så gikk anno domini 2009 over i historien. Et begivenhetsrikt år med mange opplevelser både positive og negative. Men overgangen skjedde i fellesskap med min kjære, min kjære sønn Espen og hans kjære Lise. Jeg var på sidelinjen, men likevel i sentrum. I min situasjon var det godt å være omgitt av kjærlighet og omsorg.