PÅ SIDELINJEN

Hva er definisjonen på "i brøkdelen av ett sekund"? En vittig definisjon er: "Tiden det tar fra det blir grønt, til det tuter bak."
1. juledag fikk jeg en annen definisjon: Tiden det tar å hoppe over x antall sko som damene i huset hadde plassert nedenfor trappen fra andre etasje, til du ligger på gulvet med delvis avrevet sene mellom lårmuskel og kneskål og har det ganske vondt. En brøkdel av ett sekund tar det å bli plassert på sidelinjen.
Jeg hadde andre planer for juleferien. Jeg hadde behov for å slappe av, gå turer, pusle litt på gården. I det hele tatt feriere. For meg er ferie å gjøre noe annet. Nå lå jeg der på gulvet i gangen handikappet, bevegelseshemmet og avhengig av hjelp fra andre.
Jeg skjønte fort at jeg måtte hurtigst mulig til lege. Jeg skulle få anledning til å føle det norske helsevesen på pulsen. Men det var godt å oppleve at mine nærmeste stilte opp, kjørte meg til Legevakten og deretter til Sykehuset Østfold Fredrikstad, med en ortopedisk avdeling med et svært dårlig rykte.
Den yngste i familien stilte som sjåfør. Takk Helene for den innsatsen, sent 1. juledag i et forferdelig vær.
Jeg var så vidt innom Legevakten i Halden. Der ble det skrevet henvisning til røntgen i Fredrikstad. Jeg ble godt mottatt begge steder. I Fredrikstad ble det både røntgen, ultralyd og midlertidig bandasjering med halvgips. Så ble jeg sendt hjem med beskjed om å faste frem til jeg fikk telefon fra sykehuset ca kl. 0900 hver morgen i tilfelle jeg skulle inn til operasjon. Det var ikke noe problem å faste fra 0000 til 0900 hver morgen fra lørdag til og med mandag. Jeg spiste min frokost etter kl 0900.
Mandag fikk jeg vite at jeg skulle møte på Sykehuset Østfold Fredrikstad tirsdag kl 0700, fastende.
Jeg var i sannhet plassert på sidelinjen. Godstolen i stua, to småbord, ett til PC´en og ett til kaffe/te-koppen og matfatet og en fotskammel. Det var mitt domene. Foten var stiv, og jeg var avhengig av krykker.
Men før jeg kom så langt, var jeg fast bestemt på ikke å være på sidelinjen. 2. juledag skulle vi ha gjester. Om natten hadde det snødd. Vi har 2 km gårdsvei som vi må brøyte. Traktoren stod på låven med skjæret hektet på bak og klargjort til bruk. Jeg skulle da klare å brøyte. Etter å gitt min kjære klar instruks for hva hun skulle gjøre i forbindelse med starten, besteg jeg Zetoren. Foten var fremdeles stiv, og jeg innså fort at det var umulig å bruke clutchen. Men jeg hadde to hjelpemidler, krykkene. Jeg presset inn clutchen med den ene krykken, skrudde på starteren og traktoren startet. Det gikk i rykk og napp. Det var ikke enkelt å clutche med krykken. Jeg kom meg ned fra låven. Men det måtte da finnes andre løsninger.
En god venn av meg lærte meg følgende leveregel: "Alt går, det er bare det umulige som tar litt lenger tid."
Det går ikke an å gi seg ved første motbakke eller i bunnen av første nedoverbakke. Kreativ som jeg er, fant jeg den geniale løsningen. Mormors krakk. Den ble hentet fra minibussen, plassert på traktorens førersete med den bevegelseshemmende opp på, høyt hevet over allmuen. Dermed kunne jeg styre clutchen med den stive foten. Det gikk utrolig fint. Veien ble brøytet. Men hvor lenge var Adam i paradis? I 3 km! Da ville traktoren ta juleferie. En merkelig lyd begynte den å gi fra seg. Trekkraften ble redusert og til slutt stoppet den. Jeg ventet litt, startet og den gikk noen meter til. Jeg visste hva som hadde skjedd. Toppakningen. Motoren kokte. Jeg måtte ringe etter vannforsyning. Brøytingen var avsluttet. Jeg klarte å få traktoren tilbake til låven. Der fikk den juleferie, og naboen ble tilkalt som brøyteassistent.
For alvor var både jeg og traktoren satt på sidelinjen.