tirsdag 9. februar 2010

DEN LANGE FASTEN

Jeg skulle altså møte på Sykehuset Østfold Fredrikstad tirsdag 29.12.09 kl 0700 fastende. Kjæresten min kjørte meg før hun skulle på vakt på Halden Sykehjem. Jeg fant frem til ortopedisk avdeling og fant en stol på korridoren.
Mer eller mindre morgenfriske sykepleiere dukket opp og etterhvert forlot nattevaktstrøtte sykepleiere åstedet. Da var klokka blitt 0730. Ingen gjorde tegn til å ta kontakt med en underlig skapning iført fleezebukse med stiv fot. Jeg fant frem plastposen der mine eiendeler var samlet, CD-spiller, øreklokker, lydbok og toalettsaker. Aktiviteten var stor på korridoren. Sykepleiere, hjelpepleiere og pleiemedhjelpere fór frem og tilbake, inn og ut av rom med vaskefat og såpe, sykehusskjorter og bukser. En sykepleier nærmet seg. Hun så faktisk på meg, men stanset ved en tralle, begynte å bla i papirer og åpne skuffer. Det var pilletrilleren. Jeg var luft for henne.
Så begynte matutdelingen. Jeg kjente sulten rev i tarmene eller magesekken, men jeg skulle jo opereres, så det var ikke håp om å tilfredsstille magens sterkt uttalte behov. Men hvorfor skulle jeg komme kl. 0700? Nå nærmet klokka seg 0900. Jeg hadde sittet 2 - to - timer på korridoren, og ingen hadde spurt hvorfor jeg satt der?
Med plastpose ved sin side, litt lurvete kledd med fleezebukse, kunne jeg jo være en uteligger som hadde trukket inn i varmen.
Jeg tok frem lydboken, Jo Nesbø: Panserhjertet. Kanskje det var et signal om at jeg var forberedt på å være der lenge, for da kom en sykepleier bort til meg, presenterte seg og spurte hva jeg gjorde der. Jeg fortalte at jeg var innkalt til operasjon fastende. Hun forsvant og kom tilbake med noen papirer, spurte hva jeg het og hva fødselsnummeret mitt var. Jeg var fremdeles ved bevissthet, så svarene jeg gav, var tilsynelatende riktige.
Jeg var sett og registrert. Det var betryggende. Og jeg skulle få en seng, - på korridoren. Jeg utsatte lydbokhøringen i påvente av sengen.
Mens jeg satt der, kom en blodigle forbi. Hun stanset og spurte hva jeg het og hva fødselsnummeret mitt var. Svaret tilfredsstilte hennes vitebegjærlighet, og så kastet hun seg over min venstre arm. Jeg måtte stanse henne i hennes bestrebelse på å stikke hull på arm og blodåre. Jeg måtte si til henne at jeg foretrakk å bli stukket i høyre arm. Hun likte ikke min innblanding, men hun skjønte etterhvert at høyrearmen var et riktig valg pga en gammel brannskade på venstre. Blodårene var ikke så synlige der. Hun fant en gunstig blodåre som hun rettet siktet mot, fyrte av og traff. Hun kunne sikkert bli en god elgjeger. Jeg ble årelatet, fire glass. Jeg spurte som Fleksnes om disse glassene ble lagret på mitt navn, så jeg kunne få blodet tilbake dersom jeg trengte det under operasjonen. Hun likte ikke spøken og sa ikke adjø eller lykke til.
Ved siden av meg stod en tom seng. Etter 3 timers venting kom sykepleieren tilbake, spurte etter navnet mitt og fødselsnummeret. Jeg var da fremdeles ved mine fulle fem med god hukommelse. Det var nok verre stilt for sykepleieren etter 3 timer på jobb. Hun hadde med seg sykehuskolleksjonen, bombesikker underbukse, vide lange benklær i utvasket blå farge med matchende skjorte. Jeg ble henvist til badet og fikk beskjed om å trekke i snoren dersom jeg trengte hjelp. Jeg hadde da klart meg utmerket i 3 timer og skulle nok klare å få på meg de moteriktige gevanter.
Det er ikke enkelt å få på seg lange benklær når foten er stiv, men jeg klarte også den påkjenningen ved hjelp av ulike vridninger. Verre var det med skjorten. Den hadde dameknepping. Jeg lurte en stund på om jeg skulle trekke i snoren og be om et bytte, men valgte å la være.
Jeg tok med meg mine private eiendeler ut fra badet og satte meg på sengekanten. Sykepleieren kom tilbake med nye papirer og poser, spurte om navnet og fødselsnummeret og fikk på ny bekreftet at jeg fremdeles var meg. Hun grep fatt i høyre armen og gav meg en velkomstpresang, et kledelig armbånd. På armbåndet hadde de trykket navnet mitt og fødselsnummeret for at jeg hele tiden skulle huske at jeg var meg. Jeg var imponert over deres nøyaktighet og omsorg, så langt.
Så kunne jeg legge meg, men det var lettere sagt enn gjort. Ingen tegn til bistand. Sykepleieren stod der og ventet på at jeg skulle legge meg. Ikke tegn til hjelp. Det er ikke lett å få en stiv og kraftløs fot opp i sengen sammen med et funksjonsfriskt lægeme forøvrig. Men en god tromsøværing spør ikke om hjelp, han finner løsninger og handler. Jeg brukte høyrefoten og løftet venstrefoten med den.
Nå ble lydboken tatt frem og Harry Hole dukket etterhvert opp på en kneipe i Hong Kong. Jo Nesbø er en framifrå forfatter. Og dagen skred over middag, og det var tid for middag.
Brett med sykehusmenyen ble båret inn fra store containere til de ulike rom og langt om lenge kom turen til meg. Da hadde det gått 6 1/2 time. Jeg var spent på hva som stod på min meny. Sykepleieren som dukket opp hadde med seg et stativ med en pose som det var festet en slange til. Jeg tenkte at jeg skulle dopes og klargjøres til operasjon. Hun tok meg i begge hendene og studerte hendene nøye. Hun likte visst venstrehånden best. Hun spurte om navnet mitt og fødselsnummeret. Jeg henviste til armbåndet, men det var ikke godt nok, hun ville høre stemmen min, og jeg sa navnet mitt og fødselsnummeret mitt så sensuelt som mulig. Hun ble tilfredsstillet, fant en blodåre å stakk, og stakk og stakk. Jeg var visst for seig, så hun gav opp og kastet seg over høyrehånden som hun hadde vraket. Jeg spurte henne om navn og fødselsnummer, men fikk ikke svar. Jeg så at hun het Marianne. Hun fikk kontakt med blodet, tapet innretningen fast og koplet slangen til innretningen, åpnet kranen og dopet begynte å strømme inn i mitt lægeme. Jeg spurte hva slags dop de brukte. Hun likte ikke spørsmålet og sa at det var et middel som skulle gjøre at jeg ikke tørket ut når jeg fastet, altså et innvendig fuktighetsmiddel.
Så ble jeg trillet inn på et undersøkelsesrom. Etterhvert dukket mannen i den hvite frakken opp. Det viste seg at han var dopingsekspert. Han hilste på meg, riktig hyggelig og spurte meg om navn og fødselsnummer. Han beklagde at jeg hadde ventet lenge på operasjon. Jeg sa det var greit siden informasjonen var ok. Han skjønte sparket og sa at siden vi var i romjulen, så var det hektisk aktivitet på operasjonssalen, men han regnet med at jeg ville bli tatt litt ut på ettermiddagen. Jeg takket for informasjonen og sa at jeg nok skulle holde ut siden jeg leste lydbok og fikk innvendig fuktighetsmiddel. Han syntes visst jeg tok det humoristisk, men så var han nordlending også.
Så var det ny transportetappe ut fra kontoret, gjennom korridoren og inn på dagligstuen med TV med svart skjerm og kubjelle som alarmtelefon. Men hva gjorde det når Harry Holes meritter ble tydeliggjort gjennom lydboken.
Dagsrevytid. Fremdeles svart skjerm. Jeg gav opp å vente på at TV´en skulle få liv. Det ble en kveld sammen med Harry Hole.
Posen i stativet ble tom, og ny ble hengt opp. Ingen informasjon om forestående operasjon ble gitt.
Da klokka var 2130 kom en sykepleier inn. Ansiktet bar preg av at hun hadde fått en personlig trist beskjed. Jeg ventet tålmodig på at hun skulle utøse sitt sårete hjerte, men den triste beskjeden var til meg derfor spilte hun lei seg. JEG VAR STRØKET AV OPERASJONSLISTEN. Som den tålmodige tromsøværingen som jeg er, takket jeg for fyldestgjørende informasjon og ba om mat. Det flytende smøremiddel hadde ikke frigjort meg fra magens høye rop etter mat.
Mat fikk jeg og ny faste startet kl. 0000.

1 kommentar:

  1. Morsomt skrevet, men litt utidig harselas med helsevesenet. Det at helsevesenet er like idiotisk som de beskadigedes skadelidende handlinger, burde ikke være en overraskelse. Menneskehetens idioti er grenseløs, og en erkjennelse av dette, er den eneste muligheten vi har, hvis vår framtidige tilstedeværelse på planeten jorden er viktig for oss. Dessverre virker det som om mennesket ikke kan fatte beslutninger utenfor øyeblikkets tilstedeværelse, og dessverre er det slik at vi heller ikke er tilstede i øyeblikket, slik at øyeblikkets magiske opplysthet kan belyse de beslutninger som ligger foran oss. Men å kritisere denne defekt, er egentlig umulig, siden skapelsens intensjon alltid vil være skjult for oss. Derfor velger jeg å nyte menneskehetens grenseløse idioti, samtidig som jeg, med mange forbehold, forsøker å ha tillit til skaperen. Denne bloggen tolker jeg dit hen, at den er en kjærlighetserklæring til gjenkjennelsen av andres idioti.

    SvarSlett