OPERASJON TIL SIST

Ny faste ble innledet kl 0000. Jeg befant meg i suiten på ortopedisk avdeling på Sykehuset Østfold Fredrikstad. Andre ville kanskje kalle stedet dagligstuen, men dagen hadde forlengst forlatt åstedet. Da var bare stuen igjen. TV-skjermen var svart og utmattet etter forrige faste fungerte toppetasjen dårlig slik at Harry Hole ble bragt til taushet. Fuktighetsmiddelet dryppet fra posen i stativet og gjennom slangen rant det inn i lægemet og gjorde sin livreddende virkning.
Den nye dagen opprant 24 timer etter at jeg hadde ankommet ortopedisk avdeling fastende i påvente av operasjon. Nå lå jeg i en seng og var da berettiget vaskevannsfat, såpe og ny skjorte i den kledelige utvaskete blåfargen. Også denne skjorten hadde dameknepping. Endelig gikk det opp for meg hvorfor det var slik. Det store flertall som jobber i helsevesenet er kvinner, og det er derfor enklere for dem å kneppe dameknepping, også på menn. Men for menn som er fra Tromsø og vil klare seg selv, så er straffen dameknepping.
Ingen frokost ble servert, bare bytting av pose med smøremiddel.
Harry Hole ble hentet frem fra taushetens rike. Spenningsnivået var økende. Men tålmodighetsnivået var synkende. Da klokka var 1100 løftet jeg bjellen og foretok en hissig alarmering. En sykepleier kom ilende. Jeg bragte henne følgende budskap: TÅLMODIGHETEN ER BRAGT TIL EN ENDE! Utrolig hvor forståelsesfull slike mennesker er, og beklagelsen sitter løst. Selvfølgelig forstod jeg at hun lite kunne gjøre, men jeg ba om å få snakke med koordinatoren for operasjonsplanene. Beklager, men koordinatoren er ikke på avdelingen. Da må han være et annet sted. Ja, han sitter i Moss. Koordinatoren for operasjoner i Fredrikstad sitter i Moss! Ja, hva går ikke an i disse datatider med ADSL, bredbånd, firefelts motorvei og hva alt dette heter. Det var enklere den gangen vi fikk ISDN, det var tider det. Ingen trengte å skjønne noe av denne digitale verden. Jeg er ikke så sikker på om spesialistene skjønte så mye de heller, for ISDN er utlagt: I still don´t know nothing.
Men tilbake til vår avenserte tidsalder. Jeg lurte på om koordinatoren i Moss hadde telefon for jeg hadde ikke PC´en med slik at jeg kunne kommunisere via nettet. Jo, sa sykepleieren, men.......! Hvorfor men, det var jo bare å gi meg telefonnummeret. Ja, men........! For en tromsøværing er ikke "ja, men....!" noe svar. Jeg sa det rett ut til sykepleieren at når du svarer slik, så bekrefter du det jeg aner at Helsevesenet er Norges største vernede bedrift! Det fikk sykepleieren på andre tanker, og ikke lenge etter kom hun tilbake med telefonnummeret. Jeg fant frem mobilen og spurte om jeg kunne bruke den. Ja, det kunne jeg gjøre. Men det står da en plakat i vestibylen med påtrykk om at mobilbruk ikke er tillatt. Hun hadde ikke svar på det og på hennes ord tastet jeg inn nummeret og ringte.
Følgende ordveksling fant sted:
Koordinator (KO): Det er koordinator
OA: God dag, mitt navn er Odd-Arne Riise. Jeg er passient på ortopedisk avdeling i Fredrikstad og venter på å bli operert.
KO: Hva er fødselsnummeret?
Hun, ja, det var en hun, fikk det opplest.
KO: Ja, du skal opereres.
OA: Ja, jeg vet det, men jeg har ventet siden 26. desember. For 28 timer siden møtte jeg opp fastende og var forespeilet operasjon.
KO: Ja, du står som akuttpasient.
OA: Etter mine begreper betyr akutt noe som skal skje veldig raskt.
KO: Ja, men du er akutt av lavere grad.
OA: Ja, jeg skjønner at ulykker og slike akutte ting kommer foran, men å være akutt i 100 timer er ganske lenge. Nå er tålmodigheten min oppbrukt, og jeg forlanger å bli operert NÅ!
KO: Du kan ikke forlange, her er det vi som prioriterer. (tydelig var koordinator en myndig lege).
OA: Det er greit, men jeg kan ikke se logikken i at jeg skal være akutt i 100 timer, det har ikke vært så mange ulykker at jeg hele tiden skal skyves lenger og lenger ned på listen og slik jeg opplevde det igår, bli strøket av listen. Det må være noe fundamentalt som svikter i planleggingen. Du sitter i Moss. Da må jeg spørre, er jeg på riktig sykehus her i Fredrikstad? Kanskje står jeg nå øverst på listen i Moss?
KO: Du skal opereres i Fredrikstad, i dag.
OA: Det skulle jeg i går óg. Da regner jeg med at jeg nå står øverst på listen i Fredrikstad og at jeg blir operert i løpet av meget kort tid. Heldigvis finnes det medier som er interessert i å få innsikt i hvordan norsk helsevesen fungerer. Takk for samtalen. Jeg forventer hurtig handling.
Jeg er glad for å være tromsøværing. Vi er vant til å uttrykke oss i klartekst i høflige former.
Ett kvarter etter samtalen med koordinator kom sykepleieren inn og lurte på hva jeg hadde sagt til koordinator, for nå skulle jeg opereres. Hun smilte, og jeg sa at jeg hadde uttrykt meg i klartekst med høflige nordnorske formuleringer.
En portør dukket opp. Jeg ble koplet fra smøremiddelet, og han løsnet bremsene på sengen. Jeg ba om å få se førerkortet. Han tok spørsmålet med godt humør, og vi fant tonen. Gjennom korridoren bar det uten de store uhell, bare noen små kollisjoner der korridoren var på sitt smaleste. Portøren var lokalkjent i katakomben. Ferden endte i et stort rom som jeg skjønte var forgården til det aller heldigste. Jeg ble imponert over effektiviteten. Det var ingen som ventet på tur for å bli operert. Var jeg kommet inn i en samlebåndsfabrikk? Jeg ble parkert. Harry Hole fulgte meg på ferden. Siden jeg skulle få spinalbedøvelse, så var det veldig bra at jeg hadde med meg lydbok.
I det ene hjørnet av forgården satt en vever liten skikkelse. Hun måtte være samlebåndskoordinatoren. Godt at hun var her og ikke i Moss. Hun kom bort til meg og spurte om navn og fødselsnummer og om jeg hadde fått dop, paralgin forte. Det kunne jeg bekrefte og la til at det nok måtte større doser til for at jeg skulle flippe ut. Hun tok spøken med både smil og latter. Jeg fortalte henne at jeg hadde avgitt blod i fire glass dagen før, og at jeg var spent på om det blodet var hentet frem slik at jeg kunne få det tilbake i forbindelse med operasjonen. Hun lo og sa at alt var under kontroll.
Plutselig gikk døren inn til det aller heldigste opp og to grønnkledte kom ut. Det første som slo meg var om dette var slektninger til den grønnkledte i Peer Gynt. Jeg rakk ikke å spørre før den ene, en mann med grønn hatt og munnbind under haken spurte om navn og fødselsnummer. Fremdeles var jeg ved mine fulle fem og svarte tilfredsstillende. Jeg viste ham armbåndet som bekreftet det jeg sa. Han lo. Han var fra Fauske, viste det seg.
De trillet meg inn og parkerte ved siden av et bord. Jeg skjønte at de skulle ha meg opp på det. Jeg hjalp til så godt jeg kunne, men foten tok de seg av.
Han fra Fauske av dopingekspert, og han forklarte hva som skulle skje. Jeg skulle sitte med krum rygg, avslappet, så skulle han stikke en nål inn mellom to ryggvirvler. Jeg ville etterhvert oppleve at jeg mistet følelsen i underlivet. Jeg måtte jo spørre om han var jeger og dermed treffsikker slik at jeg slapp å bli uten følelse for resten av livet. Han beroliget meg og sa at jeg kunne være trygg.
Jeg satte meg opp. De løftet skjorteflaket opp og smurte meg inn med noe gørr. Det var en ytre renselsesprosess som fant sted. Så kjente jeg et lite stikk. Jeg kunne legge meg ned og begynte å merke at underlivet sovnet. De hengte opp et grønt laken på et stativ foran meg. Etter en stund oppdaget jeg en fot som stakk opp over lakenet. Jeg dro kjensel på den, det var min fot. Hadde de løsnet den? Nei, jeg var spinalbedøvet.
Med Harry Hole på øret og en hjelpsom anestisisykepleier som CD-skiftarbeider, forløp operasjonen uten problemer. Overføringen fra operasjonsbordet til sengen var glidende ved hjelp av en sklie, før kursen ble satt mot post operativ avdeling. Her ble jeg koplet til overvåkingsenheten og underlivet våknet gradvis til live igjen.
Ved ankomsten til avdelingen fikk jeg enerom. En lang dags ferd mot natt var kommet til en ende.
Foten var behørig bandasjert med en halvgips og støttebandasje med polstring. Alt så og kjentes greit ut, behørig dopet ned som jeg var.