TRE KORS

Våre handlinger kan ødelegge livet for en selv og for sine nærmeste, slekt og venner. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg vet hva det vil si å være i det totale mørke uten muligheter til å gjøre ugjort de handlinger som brakte meg og mine inn i mørke og fortvilelse.

Å møte seg selv i døren og ikke se mulighet til å komme videre er noe jeg ikke unner min verste fiende. Men det var i dette mørke Jesus møtte meg og belyste meg slik at jeg ikke hadde annen mulighet enn å erkjenne og innse at dette er meg.

Da Jesus var grepet av angst og uro i Getsemane og ba tre ganger om å slippe å drikke dette beger, var det ikke tanken på korsdød og lidelse. Men begeret han skulle drikke inneholdt all verdens synd. Ved å drikke det ble han gjort til synd for oss. Også mine handlinger var i dette beger. Hans tilgivelse og nåde gjorde det mulig for meg å leve videre med ham som reisefølge.

Karsten Isachsen sier i dette kapittelet i boken "Gjester som ikke vil gå" hva det hele dreier seg om. Jeg gjengir dette kapittelet: TRE KORS.

'"Tre kors. I midten Jesus. På hver side en dødsdømt røver. Tekstene forteller om en forskjell på de to. En av dem fikk gjort opp sitt regnskap.

Vi regner vanligvis med tre forutsetninger for et kristenmenneske.

For det første at man har gjort det man kunne. At man har satset positivt - på de 10 bud og på Bergprekenens leveregler. For det annet: At man i fremtiden skal skikke seg enda bedre. At man med Guds hjelp skal bli et virkelig medmenneske. Og for det tredje: At man har sterk tro!

Dette er de tre forutsetninger vi vanligvis regner med for et kristenmenneske. Men hvis disse tre punkter er betingelsen for å være et Guds barn, da hadde røveren på korset ingen sjanse. Bak seg hadde han et forspilt liv. Foran ventet en brå død, han hadde ingen fremtid å tilby Gud. Og ingen skal ut fra tekstene påstå at mannen hadde noen stor tro.

Ingen av våre tre forutsetninger for kristennavnet var til stede hos denne mannen. Og han er det eneste menneske vi kjenner som ved livsavslutningen fikk sitt nådetilsagn av Jesus: "I dag skal du være med meg i Paradis."

Så oppdager vi kanskje de tre virkelige forutsetninger for Guds barn.

For det første: Han erkjenner at han er en taper. "Vi får igjen hva våre gjerninger har forskyldt."

For det annet: Han aner at Jesus er Guds sønn. "Kom meg i hu når du kommer i ditt rike."

Og for det tredje: Han vender seg til Jesus med en bønn.

Denne troen, som er så svak at vi knapt tør kalle den tro, er nok til å bære mannen like inn i Guds armer.

Når en bro skal åpnes, er de prominente samlet. Musikken spiller ordføreren taler, silkebånd klippes. Og de høye herre tripper som førstemenn over betongen.

Da Jesus på korset ropte: "Det er fullbrakt!" var det en bro som var ferdig. En bro fra død til liv, fra jord til himmel, fra tid til evighet. Og den verdigste til å være med ved innvielsen var en dødsdømt røver. Han hadde ingen verdighet.

Han hadde Jesus i sitt reisefølge.

Ellers var han fortapt.

Det for slike mennesker broen er bygget.

Ingen er så lavt sunket at ikke Guds nåde bringer dem opp. Men mange er for høyt hevet til at deres selvbevissthet tilkaller Jesus.

Den kristne tro begynner der mange tror den slutter - i håpløsheten, i fortvilelsen, i nederlaget.

Der ser vi kanskje Jesus klarest. Han som levde vårt meningsløse liv og døde vår meningsløse død. Og dermed ga både livet og døden en helt ny mening.

1. påskedag: Jesus lever.

Det er den største nyheten verden noensinne har hørt, og glemt. Vi må fortsette å diskutere statskirke, kvinnelige prester, abortspørsmålet, dårlige prekener, triste messer. Men la oss skjære inn til benet og si: Det fins bare en virkelig god grunn til å bli et kristenmenneske: Jesus lever.

Og dermed sier vi også: Det fins bare en virkelig god grunn til ikke å bli et kristenmenneske: Om Jesus ikke lever.

Det er det store spørsmål. Kanskje bare røvere finner svar.

Jesus lever. Det er det eneste som står fast i dette liv.

Vi tror på pengene, på helsen, på det gode i mennesket, på fremskrittet, på fredens sak, på våre barn.

Jesus lever. Det er det eneste som står fast i dette liv. Hvorfor er det det eneste vi ikke tror på?"

En enkel bønn: Jesus, kom inn i livet mitt og gjør det nytt.

Karsten Isachsen sier det så fint: "Jesus kommer fra din fremtid, inn i din nåtid, for å gi deg en ny fortid."

Broen er åpen for oss alle. Med Jesus som reisefølge er det trygt å gå videre.

GUDS OMSORG

Dr. Einar Lundby skriver følgende i sin bok "Leve i lyset":
"vi som fulgte  Ronald Fangen i de spennende dagene da han satt på Møllergaten 19 og i fengselssykehuset på Ullevål, tenkte nok mang en gang: "Hvordan vil han med sitt ømfintlige sinn greie påkjenningene?" Han greide det heller ikke helt. Det han hørte og så på nr. 19 gjorde at han måtte overføres til sykeavdelingen på Ullevål. Var det en ulykke? Han ville i alle fall ikke ha vært den foruten. Selv hans såkalte sammenbrudd gav ham en erfaring som utkrystalliserte seg i hans klassiske setning: "Jeg har i alle fall lært at min kristendom og mine nerver ikke er det samme." Jeg ble smuglet inn i hans sykecelle for å sitte hos ham en natt da det var som verst. Men det var den natten jeg fikk lese og smugle ut vitnesbyrdet om den sjelsstyrke Gud hadde gitt ham i lidelsen - hans pasjonsdikt, testamentet til kommende slekter om troen som seirer over verden, selv med dens lidelse og nød":

Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei, -
selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei.
For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød,
da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre,  det var godt i nattens spente gru
å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: det var jo du
som engang gråt og svedet angstens sved,. -
og det var du som bad om skånsel da du led.

Å, Herre Jesus, det var du som ble forrådt,
med torner kronet, narrekledd og blodig slått.
Og da de naglet deg til korset, skammens tre,
da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv!
Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv!
Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt,
var du, Guds egen sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmels verden helt til pris.
Men enda lovet du en røver pen vei til Paradis.
Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og had,
var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, konge, til korset naglet fast, -
å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast.
Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys, -
hvor skulle de vel skjule seg for påskemorgnens lys?

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød -
da viker angsten for den fred du kjøpte i din død.
Da v e t  jeg at det er en Gud, og at han er min far.
Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud 
fra ham som ingen her kan se: den lysomspente, skjulte Gud.
Deg ser vi, Herre. Og jeg vet: ved slutten av min vei
når dette hjertes uro dør, - da skal jeg møte deg.

I SAMTIDENS ELV

Den svenske teolog og forfatter Joel Halldorf har i dagens Vårt Land en meget leseverdig kronikk som er til ettertanke for oss alle. I denne bloggen gjengir jeg den i sin helhet.

Den flytende moderniteten gjør oss til nomader. Nomader som lengter etter å slå rot.

Ønsket som å holde alle muligheter åpne er et tegn i tiden. Vi har så mange valgmuligheter at det er blitt vanskelig å velge siden det samtidig får oss til å innse hvor mye vi velger bort.

For noen år siden ble en slik valgvegring først og fremst forbundet med unge mennesker som var uvillige til å gjøre avtaler fordi de var redde for at det skulle dukke opp et bedre alternativ rundt neste sving. I dag ser vi tendensen i alle generasjoner. Forskere kaller det "engasjementsunnvikelse".

Rastløs tid. Det er lett å rakke ned på en slik flyktighet, særlig dersom man er pastor og prøver å planlegge og plutselig får problemer med å få tak i ledere. Men før vi moraliserer, bør vi prøve å forstå. For ser vi nærmere på saken, innser vi at engasjementsunnvikelse i grunnen er logisk i vår rastløse tid.

En av de mest treffende beskrivelser som er brukt om vår tid er sosiologen Zygmunt  Baumans begrep om "flytende modernitet". Moderniteten marsjerte vi inn i på 1800-tallet med industrialisering, jernbaner og urbanisering. Men selv om dette epokeskiftet innebar dramatiske forandringer, så forble menneskers liv tross alt temmelig stabile. Flytte til byen, få seg en jobb, stemme på sosialdemokratene, gifte seg og få gullklokka før man gikk av med pensjon. Få skilsmisser og stabile karrierer kjennetegnet størstedelen av 1900-tallet.

Alt flyter. I dag lever vi i en annen type modernitet. En der vi ikke bare bytter jobb, men til og med skifter karriere én eller flere ganger i løpet av et arbeidsliv - kanskje fordi den sektoren vi jobber i ganske enkelt forsvinner. Stadig flere bytter også partner og politiske eller - religiøse overbevisninger. Noen også kjønn.

Med andre ord: Alt flyter.

I denne flytende moderniteten fremstår engsjementsunnvikelse som hensiktsmessig. For noe nytt kan jo faktisk dukke opp i horisonten veldig fort: Man kan bli kjent over natten gjennom et youtube-klipp, eller plutselig endre helgens planer på grunn av en sms eller et tilbud på en restplass til et spennende reisemål. I en slik tilværelse blir vi til nomader eller turister. Vi flyter fra sted til sted, fra sammenheng til sammenheng. Vi betrakter på avstand, men er uvillig til å gå inn i noe fullt og helt. For vi vil jo ikke stenge noen dører, ikke gi avkall på noe av vår frihet eller noen av de mange muligheter som vi blir tilbudt.

Fars fotspor. Men samtidig er dette en sårbar form for frihet. For der tidligere generasjoner kunne følge i sin fars fotspor, der tvinges vi til å oppfinne oss selv og våre liv til stadighet. Allerede i russebussen kommer angsten krypende idet man forlater tenårenes sosialt velordnede liv og tar skrittet ut i det ukjente. Nå gjelder det å skape seg selv. Og siden, når man er ferdig, må man være beredt til å omskape seg selv på nytt.

Derfor finnes det i vår kultur en understrøm av lengsel etter det stabile og lokale. Stadig flere nevner stedets betydning, og det finnes en forsiktig vilje til å gi seg hen, engasjere seg og få tilhøre en sammenheng. Vi driver i samtidens elv, men lenger etter forteste.

Her finnes en mulighet for den lokale menigheten. Når kirken tilbyr mennesker å engasjere seg og forplikte seg til én oppgave, kan det ved første øyekast høres ut som en begrensning.

Et absolutt behov. Men tenker vi etter, er det et tilbud om noe annet: Om å få bli del av et fellesskap og slå rot i en sammenheng. Dette møter en dyp lengsel, ja, et absolutt behov hos mennesket. Vi er flokkdyr, og vi trenger røtter og fotfeste. Vi er kanskje ikke klar over det, og vi lytter kanskje ikke alltid etter denne lengselen inni oss.Men vi bærer på den.

Tenk på det når pastoren din tar kontakt og ber om hjelp i høst.

Så langt Joel Halldorf.

I tillegg til engasjement i menigheter og foreninger dukker det opp behov for engasjement når det gjelder klima, integrering, besøkstjeneste og mange andre samfunnsnyttige tjenester.
Kronikken kaller oss til ettertanke. Hva kan jeg bidra meg?
Men aller mest er det viktig for oss er det viktig å kjenne på behovet som ligger nedfelt i oss om tilhørighet. I dagens urolige og utrygge samfunn trenger vi å stå sammen for å bevare de verdier som er viktige for oss. Vi går mot en spennende høst.

DET TRYGGE HOLDEPUNKT

Å lykkes er for mange et mantra. Tilbudene florerer. Man prøver det ene tilbud etter det andre. Når man ikke lykkes slik tilbudene tilsier, vokser frustrasjonen. Mørket siger inn over en.
Det er mange av oss som har mislyktes. Egne valg førte ikke frem. Ja, de førte til ruin. I vårt sekulariserte samfunn er Gud blitt et fremmedord. Tilbudene er viktigere enn å prøve Guds løsninger på våre problemer.
Jeg har prøvd å sette ord på mine opplevelser gjennom diktet nedenfor:

Fra livets begynnelse

Når begynte vårt samliv?

Du sier selv:

Fra mors liv av er jeg din Gud!

Siden da har Ditt øye hvilt på meg!

Du bekreftet vårt samliv i dåpens bad

Og gav meg din Ånd som gav liv

Som skapte tro.

Jeg fulgte ditt råd det ledet meg frem

Din plan var å bruke meg i tjeneste for deg.

Jeg sporet av

Tok ledelsen selv

Og valgte min egen vei

Sprang foran Deg som lede ville

Min egenvilje styrte meg til livsruin

Og dystert mørke

Forlatt av alle

Men hvor var Du som lede ville?

Jeg så Deg ikke

Gudsforlatt i mørke.

Et spørsmål møtte meg:

Er du villig til berøring

Av områder som plager deg?

Jeg visste hvem som spurte

Forlatt jeg ikke var

Du hadde fulgt meg hele tiden

Din klokskap lot meg løpe linen ut!

Jeg svarte ja, berør meg Du

Som full av kjærlighet har fulgt meg

Du flyttet Inn

Og viste meg hvor skoen trykket

Og kalte meg til oppgjør

En start på ny

Det oste kjærlighet, tilgivelse og nåde

Min synd var sonet

Av Ham som synd ble gjort  for meg

Og hele verden!

Et spennende samliv er begynt

Ditt klare ord vil jeg nå følge:

«Jeg vil gå foran,

Jeg vil lede».

I Hans fotspor vil jeg gå.

Han vil bygge meg fra grunnen

Av Hans kjærlighet vil jeg fylles

Gud er på ingen måte er fremmedord, ingen størrelse som er høyt hevet over våre små og store problemer.
I Jes. 57,15 meddeler Gud seg gjennom profeten: "For så sier Den Høye,  Den opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nøyd i ånden, for å  gjøre levende de nedbøydes ånd og gjøre de knuste hjerter levende."
Dette handler om oss alle. Han bøyde seg til meg. Det vil han gjøre til deg og.

TOMROMMETS GUD

Fra dagens andakt i "Grip dagen".

"Religiøse mennesker snakker om Gud når menneskelige forestillinger tar slutt eller deres evner ikke lenger duger." (Dietrich Boenhoeffer.

Gud angår oss ikke bare når vi møter nederlag og vanskeligheter. Vi kan ikke påkalle ham bare når vi selv ikke har noe svar. Gud er ikke den som skal fylle tomrommet når vi har brukt opp de menneskelige muligheter og forklaringer. Han venter ikke der oppe i det blå for å fly oss til unnsetning straks vi kommer i vanskeligheter. Han er der, i sentrum; sentrum for vår visdom, våre svar, for selve livet."  (Charles Ringma)

Til ettertanke: Hvis vi kaller på Gud bare når vi trenger ham, nekter vi ham å være midtpunktet i vårt liv.

Jeg har smertelig erfart konsekvensene ved å gjøre mine egne valg. Jeg befant meg tilslutt i et åndelig tomrom. Jeg trodde jeg var alene i dette mørke tomrom, men oppdaget at jeg ikke var alene. Der var Gud og møtte meg med følgende spørsmål: Vil du la Gud berøre det området av livet som plager deg? Jeg svarte, JA, og opplevde at Han grep inn umiddelbart. Han belyste det området som var roten til mitt livs ruin. Jeg fikk bekjenne syndene og opplevde tilgivelse og nåde. Så viste Gud meg hva Han ville gjøre:
"Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre land. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. Dine gamle ruiner skal bygge opp igjen..." Jes. 58,11-12.
Vandringen med Jesus er en forunderlig og spennende vandring. Gud er livets Gud.

DET PLASSLØSE MENNESKE

De fleste av oss er stadig på farten. Noen søker etter lykke. Noen lenger etter kjærlighet. Andre leter etter meningen med livet. Det er så mange tilbud på livets arena som prøves for å falle til ro.

Jeg er ingen dikter, men liker å leke med ord. Kanskje kan disse fire versene være til hjelp i din hverdag.

En kommentar ville være hyggelig å få.

Du rastløse menneske hvor er din plass?

Du har ikke tid til å hvile.

Din sjel er urolig, er sjelden tilfreds

Du ser etter tilbud på livets arena

Du leter etter egen identitet

Livets trender er din oppskriftsbok

Mye vil ha mer

Men tilfreds er du sjelden

Kroppen din er ikke lik malen som tegnes

Du lytter til bloggernes trendsettende budskap

Du strever, men lykkes så sjelden

Du ser etter andre alternativer

Meditasjoner, yoga, treningsmetoder

Ingenting tilfredsstiller din søken.

Du lengter etter kjærlighet

Du higer etter aksept

Du rastløse menneske, elsket er du

Av Skaperen selv gjennom Sønnen

Han levde ditt liv og gir deg nytt liv

Et liv fylt av nåde og forsoning

Din plass du vil finne hos Ham.

Han vandret blant utstøtte

Ga dem nytt håp

Fordømte ingen, men tilgav

Han lever usynlig blant alle i dag

Og gir hver urolige sjel en plass for å hvile

En plass der alle får kjenne seg elsket

Din plass er i Ham ved Faderens hjerte

TROFASTHET

Hver dag leser jeg i en andaktsbok, Grip dagen, som på mange måter er en "meditasjonsbok som skjerper tanker, styrker troen og utfordrer til handling" slik oversetteren, Jan Gossner, uttrykker det. Charles Ringma har valgt ut tekster av Dietrich Bonhoeffer. Hans ønske var at Kristus skulle bli synlig i verden og i menneskers liv i dag. Andakten innledes med et sitat fra Dietrich Bohoeffer. Deretter komme Ringmas refleksjoner og avsluttes med tanker til refleksjon.

Vi lever i et sekularisert samfunn der vi alle har nok med oss selv og ikke ser behov for Guds inngripen eller hjelp. Vi klarer oss så inderlig godt selv, men vi er likevel preget av rastløshet og rotløshet.  Jeg ser for min egen del at jeg trenger en plass der jeg kan hvile, være trygg, søke hjelp. For meg er plassen i Jesu nærhet.

Dette er min første blogg på mange år. Håper mine hverdagstanker kan være til hjelp og refleksjon.

Jeg gjengir andakten fra "Grip dagen" for 2. august:

Andaktsordet er hentet fra Rom. 4,20-21:  "Han (Abraham) var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære. For han var overbevist om at det Gud lovet, hadde han også makt til å gjøre"
GUDS TROFASTHET
"..... troen satser alt på Guds trofasthet."

Troen kan ikke være avhengig av troen. Å utøve tro er ikke avhengig av vår evne til å tro. Tro er alltid vår gjensvar til Guds kjærlighet og trofasthet. Slik er troen en gave, og den er ikke en evne i oss, for den skapes når Gud nåde og kjærlighet berører våre liv. For å leve videre i tro, må vi også stole på Guds trofasthet.

Tanke: Å stole på Guds trofasthet betyr ikke at vi kastes ut i et liv i avhengighet, men et liv i håp og tillit til den Gud som oppmuntrer oss til å møte livet modig og ansvarlig.

Bibelen er ingen historiebok som forteller om hendelser for årtusener tilbake. Vi hører om barnet i krybben hver jul og om Jesu død og oppstandelse i påsken. Men pinsens budskap  om Den Hellig Ånds komme, talsmannen som Jesus lovte å sende, er snart gått i glemmeboken. Men pinsens budskap forteller noe viktig, nemlig  at Jesus er nærværende i vår verden, usynlig tilstede, men likevel nærværende. Hans nærvær er reelt, og vi rotløse og rastløse mennesker trenger å bli klar over at han er nær i alle våre situasjoner enten de er mørke eller lyse. For meg er det godt å holde meg nær til Gud.