Jeg må nok medgi at jeg var spent på jobben ortopedene hadde gjort. Ytre sett så bandasjen med gips solid ut. Men jeg kunne ikke fri meg fra de negative tankene som bygde på alle skrekkhistoriene jeg hadde hørt om ortopedisk avdeling i Fredrikstad. Det er merkelig, ja, direkte sløsing av ressurser, både økonomiske og menneskelige, at en av Norges beste ortopediske avdelinger i Halden ble nedlagt og flyttet til Moss og Fredrikstad. Spesialistene gadd ikke være med på den idiotiske flyttesjauen. Det er ikke gitt å finne spesialister i en håndvending.
Vel, jeg hadde altså vært under kniven, og på årets siste dag hadde jeg tid både til ettertanke og fremtidstanker. Men det viktigste som skjedde i møte med meg selv på enerommet, var bestemmelsen om å ha et positivt fokus og satse alt på å bygge meg opp slik at jeg snarest mulig kunne leve normalt å ta del i gjøremålene både på gården og på jobben.
Vaskevannsfatet med såpe kom inn, og jeg ba om å få mine private gevanter. Så likesom ingen hensikt å ha på meg sykehusets kolleksjon siden jeg senere på dagen skulle fraktes tilbake til sivilisasjonen i de dype skoger.
Smertebehandlingen virket bra. Jeg fikk en nøyaktig instruksjon i den mest effektive måte å bruke de smertestillende preparater på for å unngå smerte, hele tiden å ligge i forkant. Dette gjorde at jeg har sluppet smertetopper og kunne etter mitt syn være ved mine fulle fem hele tiden. Godt og betryggende å ha skikkelig veiledning av min private spesialist i det daglige.
Jeg fikk frokost, den første på to dager. Det smakte, ikke fordi det var godt, men fordi det var mat og ikke flytende smøremiddel.
Så kom legevisitten. Det var ikke mye vettugt å få fra den kanten. Jeg spurte om fremdriftsplanen, hvor lenge det måtte gå før jeg kunne begynne å jobbe igjen. Det var for tidlig å si. Det eneste jeg fikk vite var at jeg skulle tilbake til kontroll etter en uke. Da ville jeg få en skinne med et bevegelig ledd. Så var det å vente, bevege seg hvileløst frem og tilbake i korridoren, snakke med medpasienter. Harry Hole hadde forlengst funnet den skyldige og hadde forlatt gamlelandet atter en gang.
Det er interessant å møte nye mennesker, lytte til deres historie, stille spørsmål og få interessante svar. Alle dem jeg snakket med denne formiddagen hadde negative opplevelser med helsevesenet. Det var en fellesnevner i historiene jeg hørte; mangel på informasjon, opplevelse av ikke å bli sett eller lyttet til, ventetid.
Jeg traff en hyggelig eldre dame liggende i en seng på korridoren. Hun hadde vært så uheldig å brekke lårhalsen. Det hadde skjedd om natten hjemme hos seg selv. Da jeg snakket med henne hadde det gått 11 timer siden hendelsen. Ingenting var gjort, hun visste at hun skulle opereres, men ikke når, og hun hadde fått nødvendig smertestillende medisin. "Min generasjon er ikke vant til å stille krav, vi er vant til å vente til vår tur kommer." Var hun ikke viktig nok for koordinatorene eller så ikke koordinatoren i Moss henne der hun lå i en seng på korridoren på ortopedisk avdeling i Fredrikstad? Eller var hun blitt glemt slik en annen av dem jeg snakket med, var blitt? Hun hadde kommet til Legevakten i Fredrikstad med sterke betennelseslignende symptomer i kroppen. Hun ble undersøkt og ble liggende inne på et undersøkelsesrom i påvente av videre behandling. Etter 4 - fire - timer kom en sykepleier inn og ble overrasket over å finne henne der. Var det ikke du med betennelse i kroppen?
Så ble jeg skrevet ut, og det var en selsom prosess. Det eneste jeg stod igjen med da jeg skulle dra, var en postgiro og smertestillende medikamenter som skulle rekke til apoteket åpnet etter nyttår. Jeg lurte på om jeg ikke skulle ha sykemelding. Den var ikke skrevet ut, og legen var gått hjem. Det var ikke noe problem for jeg skulle jo tilbake til kontroll like etter nyttår, så da kunne behandlende lege skrive den ut.
Så stod jeg der med plastposen i hånden inneholdende CD-spiller, øreklokker, ferdiglest lydbok og toalettsaker. Så ble jeg ønsket god bedring......., men, - hvordan skal jeg komme hjem? Å, er det ingen som henter deg? Nei, det var ingen. Offentlig transportmiddel var uaktuelt. Jeg trengte drosje. Men legen var gått hjem, og det var legen som kunne skrive ut drosjerekvisisjonen. Men er ikke dette et sykehus, det må da finnes flere leger? Ny ventetid før sykepleieren kom tilbake med rekvisisjon. Drosjen kom, og jeg kunne sette kursen mot det forjettede land.
Hjemkomsten skjedde på årets siste dag. Og det var godt å komme hjem. Min kjære som er sykepleier, spurte om jeg hadde fått blodfortynnende medisin. Det svarte jeg benektende på. Men det skulle jeg ha hatt. Da hun for 1 1/2 år siden opererte kneet, fikk hun blodpropp pga feil bandasjering. (Operasjonen skjedde ikke i Fredrikstad, men på Aleris-klinikken i Oslo). Hun kastet seg på telefonen og ringte ortopedisk avdeling i Fredrikstad. Det måtte samtale med to leger til før hun fikk gjennomslag for kravet om blodfortynnende medisin. Resepten ble ringt inn til Apoteket i Halden og en ansatt som bor i nærheten av oss, tok medisinen med da hun kjørte hjem. Så lærte jeg å sette sprøyte på meg selv.
Så gikk anno domini 2009 over i historien. Et begivenhetsrikt år med mange opplevelser både positive og negative. Men overgangen skjedde i fellesskap med min kjære, min kjære sønn Espen og hans kjære Lise. Jeg var på sidelinjen, men likevel i sentrum. I min situasjon var det godt å være omgitt av kjærlighet og omsorg.
torsdag 11. februar 2010
onsdag 10. februar 2010
OPERASJON TIL SIST
Ny faste ble innledet kl 0000. Jeg befant meg i suiten på ortopedisk avdeling på Sykehuset Østfold Fredrikstad. Andre ville kanskje kalle stedet dagligstuen, men dagen hadde forlengst forlatt åstedet. Da var bare stuen igjen. TV-skjermen var svart og utmattet etter forrige faste fungerte toppetasjen dårlig slik at Harry Hole ble bragt til taushet. Fuktighetsmiddelet dryppet fra posen i stativet og gjennom slangen rant det inn i lægemet og gjorde sin livreddende virkning.
Den nye dagen opprant 24 timer etter at jeg hadde ankommet ortopedisk avdeling fastende i påvente av operasjon. Nå lå jeg i en seng og var da berettiget vaskevannsfat, såpe og ny skjorte i den kledelige utvaskete blåfargen. Også denne skjorten hadde dameknepping. Endelig gikk det opp for meg hvorfor det var slik. Det store flertall som jobber i helsevesenet er kvinner, og det er derfor enklere for dem å kneppe dameknepping, også på menn. Men for menn som er fra Tromsø og vil klare seg selv, så er straffen dameknepping.
Ingen frokost ble servert, bare bytting av pose med smøremiddel.
Harry Hole ble hentet frem fra taushetens rike. Spenningsnivået var økende. Men tålmodighetsnivået var synkende. Da klokka var 1100 løftet jeg bjellen og foretok en hissig alarmering. En sykepleier kom ilende. Jeg bragte henne følgende budskap: TÅLMODIGHETEN ER BRAGT TIL EN ENDE! Utrolig hvor forståelsesfull slike mennesker er, og beklagelsen sitter løst. Selvfølgelig forstod jeg at hun lite kunne gjøre, men jeg ba om å få snakke med koordinatoren for operasjonsplanene. Beklager, men koordinatoren er ikke på avdelingen. Da må han være et annet sted. Ja, han sitter i Moss. Koordinatoren for operasjoner i Fredrikstad sitter i Moss! Ja, hva går ikke an i disse datatider med ADSL, bredbånd, firefelts motorvei og hva alt dette heter. Det var enklere den gangen vi fikk ISDN, det var tider det. Ingen trengte å skjønne noe av denne digitale verden. Jeg er ikke så sikker på om spesialistene skjønte så mye de heller, for ISDN er utlagt: I still don´t know nothing.
Men tilbake til vår avenserte tidsalder. Jeg lurte på om koordinatoren i Moss hadde telefon for jeg hadde ikke PC´en med slik at jeg kunne kommunisere via nettet. Jo, sa sykepleieren, men.......! Hvorfor men, det var jo bare å gi meg telefonnummeret. Ja, men........! For en tromsøværing er ikke "ja, men....!" noe svar. Jeg sa det rett ut til sykepleieren at når du svarer slik, så bekrefter du det jeg aner at Helsevesenet er Norges største vernede bedrift! Det fikk sykepleieren på andre tanker, og ikke lenge etter kom hun tilbake med telefonnummeret. Jeg fant frem mobilen og spurte om jeg kunne bruke den. Ja, det kunne jeg gjøre. Men det står da en plakat i vestibylen med påtrykk om at mobilbruk ikke er tillatt. Hun hadde ikke svar på det og på hennes ord tastet jeg inn nummeret og ringte.
Følgende ordveksling fant sted:
Koordinator (KO): Det er koordinator
OA: God dag, mitt navn er Odd-Arne Riise. Jeg er passient på ortopedisk avdeling i Fredrikstad og venter på å bli operert.
KO: Hva er fødselsnummeret?
Hun, ja, det var en hun, fikk det opplest.
KO: Ja, du skal opereres.
OA: Ja, jeg vet det, men jeg har ventet siden 26. desember. For 28 timer siden møtte jeg opp fastende og var forespeilet operasjon.
KO: Ja, du står som akuttpasient.
OA: Etter mine begreper betyr akutt noe som skal skje veldig raskt.
KO: Ja, men du er akutt av lavere grad.
OA: Ja, jeg skjønner at ulykker og slike akutte ting kommer foran, men å være akutt i 100 timer er ganske lenge. Nå er tålmodigheten min oppbrukt, og jeg forlanger å bli operert NÅ!
KO: Du kan ikke forlange, her er det vi som prioriterer. (tydelig var koordinator en myndig lege).
OA: Det er greit, men jeg kan ikke se logikken i at jeg skal være akutt i 100 timer, det har ikke vært så mange ulykker at jeg hele tiden skal skyves lenger og lenger ned på listen og slik jeg opplevde det igår, bli strøket av listen. Det må være noe fundamentalt som svikter i planleggingen. Du sitter i Moss. Da må jeg spørre, er jeg på riktig sykehus her i Fredrikstad? Kanskje står jeg nå øverst på listen i Moss?
KO: Du skal opereres i Fredrikstad, i dag.
OA: Det skulle jeg i går óg. Da regner jeg med at jeg nå står øverst på listen i Fredrikstad og at jeg blir operert i løpet av meget kort tid. Heldigvis finnes det medier som er interessert i å få innsikt i hvordan norsk helsevesen fungerer. Takk for samtalen. Jeg forventer hurtig handling.
Jeg er glad for å være tromsøværing. Vi er vant til å uttrykke oss i klartekst i høflige former.
Ett kvarter etter samtalen med koordinator kom sykepleieren inn og lurte på hva jeg hadde sagt til koordinator, for nå skulle jeg opereres. Hun smilte, og jeg sa at jeg hadde uttrykt meg i klartekst med høflige nordnorske formuleringer.
En portør dukket opp. Jeg ble koplet fra smøremiddelet, og han løsnet bremsene på sengen. Jeg ba om å få se førerkortet. Han tok spørsmålet med godt humør, og vi fant tonen. Gjennom korridoren bar det uten de store uhell, bare noen små kollisjoner der korridoren var på sitt smaleste. Portøren var lokalkjent i katakomben. Ferden endte i et stort rom som jeg skjønte var forgården til det aller heldigste. Jeg ble imponert over effektiviteten. Det var ingen som ventet på tur for å bli operert. Var jeg kommet inn i en samlebåndsfabrikk? Jeg ble parkert. Harry Hole fulgte meg på ferden. Siden jeg skulle få spinalbedøvelse, så var det veldig bra at jeg hadde med meg lydbok.
I det ene hjørnet av forgården satt en vever liten skikkelse. Hun måtte være samlebåndskoordinatoren. Godt at hun var her og ikke i Moss. Hun kom bort til meg og spurte om navn og fødselsnummer og om jeg hadde fått dop, paralgin forte. Det kunne jeg bekrefte og la til at det nok måtte større doser til for at jeg skulle flippe ut. Hun tok spøken med både smil og latter. Jeg fortalte henne at jeg hadde avgitt blod i fire glass dagen før, og at jeg var spent på om det blodet var hentet frem slik at jeg kunne få det tilbake i forbindelse med operasjonen. Hun lo og sa at alt var under kontroll.
Plutselig gikk døren inn til det aller heldigste opp og to grønnkledte kom ut. Det første som slo meg var om dette var slektninger til den grønnkledte i Peer Gynt. Jeg rakk ikke å spørre før den ene, en mann med grønn hatt og munnbind under haken spurte om navn og fødselsnummer. Fremdeles var jeg ved mine fulle fem og svarte tilfredsstillende. Jeg viste ham armbåndet som bekreftet det jeg sa. Han lo. Han var fra Fauske, viste det seg.
De trillet meg inn og parkerte ved siden av et bord. Jeg skjønte at de skulle ha meg opp på det. Jeg hjalp til så godt jeg kunne, men foten tok de seg av.
Han fra Fauske av dopingekspert, og han forklarte hva som skulle skje. Jeg skulle sitte med krum rygg, avslappet, så skulle han stikke en nål inn mellom to ryggvirvler. Jeg ville etterhvert oppleve at jeg mistet følelsen i underlivet. Jeg måtte jo spørre om han var jeger og dermed treffsikker slik at jeg slapp å bli uten følelse for resten av livet. Han beroliget meg og sa at jeg kunne være trygg.
Jeg satte meg opp. De løftet skjorteflaket opp og smurte meg inn med noe gørr. Det var en ytre renselsesprosess som fant sted. Så kjente jeg et lite stikk. Jeg kunne legge meg ned og begynte å merke at underlivet sovnet. De hengte opp et grønt laken på et stativ foran meg. Etter en stund oppdaget jeg en fot som stakk opp over lakenet. Jeg dro kjensel på den, det var min fot. Hadde de løsnet den? Nei, jeg var spinalbedøvet.
Med Harry Hole på øret og en hjelpsom anestisisykepleier som CD-skiftarbeider, forløp operasjonen uten problemer. Overføringen fra operasjonsbordet til sengen var glidende ved hjelp av en sklie, før kursen ble satt mot post operativ avdeling. Her ble jeg koplet til overvåkingsenheten og underlivet våknet gradvis til live igjen.
Ved ankomsten til avdelingen fikk jeg enerom. En lang dags ferd mot natt var kommet til en ende.
Foten var behørig bandasjert med en halvgips og støttebandasje med polstring. Alt så og kjentes greit ut, behørig dopet ned som jeg var.
Den nye dagen opprant 24 timer etter at jeg hadde ankommet ortopedisk avdeling fastende i påvente av operasjon. Nå lå jeg i en seng og var da berettiget vaskevannsfat, såpe og ny skjorte i den kledelige utvaskete blåfargen. Også denne skjorten hadde dameknepping. Endelig gikk det opp for meg hvorfor det var slik. Det store flertall som jobber i helsevesenet er kvinner, og det er derfor enklere for dem å kneppe dameknepping, også på menn. Men for menn som er fra Tromsø og vil klare seg selv, så er straffen dameknepping.
Ingen frokost ble servert, bare bytting av pose med smøremiddel.
Harry Hole ble hentet frem fra taushetens rike. Spenningsnivået var økende. Men tålmodighetsnivået var synkende. Da klokka var 1100 løftet jeg bjellen og foretok en hissig alarmering. En sykepleier kom ilende. Jeg bragte henne følgende budskap: TÅLMODIGHETEN ER BRAGT TIL EN ENDE! Utrolig hvor forståelsesfull slike mennesker er, og beklagelsen sitter løst. Selvfølgelig forstod jeg at hun lite kunne gjøre, men jeg ba om å få snakke med koordinatoren for operasjonsplanene. Beklager, men koordinatoren er ikke på avdelingen. Da må han være et annet sted. Ja, han sitter i Moss. Koordinatoren for operasjoner i Fredrikstad sitter i Moss! Ja, hva går ikke an i disse datatider med ADSL, bredbånd, firefelts motorvei og hva alt dette heter. Det var enklere den gangen vi fikk ISDN, det var tider det. Ingen trengte å skjønne noe av denne digitale verden. Jeg er ikke så sikker på om spesialistene skjønte så mye de heller, for ISDN er utlagt: I still don´t know nothing.
Men tilbake til vår avenserte tidsalder. Jeg lurte på om koordinatoren i Moss hadde telefon for jeg hadde ikke PC´en med slik at jeg kunne kommunisere via nettet. Jo, sa sykepleieren, men.......! Hvorfor men, det var jo bare å gi meg telefonnummeret. Ja, men........! For en tromsøværing er ikke "ja, men....!" noe svar. Jeg sa det rett ut til sykepleieren at når du svarer slik, så bekrefter du det jeg aner at Helsevesenet er Norges største vernede bedrift! Det fikk sykepleieren på andre tanker, og ikke lenge etter kom hun tilbake med telefonnummeret. Jeg fant frem mobilen og spurte om jeg kunne bruke den. Ja, det kunne jeg gjøre. Men det står da en plakat i vestibylen med påtrykk om at mobilbruk ikke er tillatt. Hun hadde ikke svar på det og på hennes ord tastet jeg inn nummeret og ringte.
Følgende ordveksling fant sted:
Koordinator (KO): Det er koordinator
OA: God dag, mitt navn er Odd-Arne Riise. Jeg er passient på ortopedisk avdeling i Fredrikstad og venter på å bli operert.
KO: Hva er fødselsnummeret?
Hun, ja, det var en hun, fikk det opplest.
KO: Ja, du skal opereres.
OA: Ja, jeg vet det, men jeg har ventet siden 26. desember. For 28 timer siden møtte jeg opp fastende og var forespeilet operasjon.
KO: Ja, du står som akuttpasient.
OA: Etter mine begreper betyr akutt noe som skal skje veldig raskt.
KO: Ja, men du er akutt av lavere grad.
OA: Ja, jeg skjønner at ulykker og slike akutte ting kommer foran, men å være akutt i 100 timer er ganske lenge. Nå er tålmodigheten min oppbrukt, og jeg forlanger å bli operert NÅ!
KO: Du kan ikke forlange, her er det vi som prioriterer. (tydelig var koordinator en myndig lege).
OA: Det er greit, men jeg kan ikke se logikken i at jeg skal være akutt i 100 timer, det har ikke vært så mange ulykker at jeg hele tiden skal skyves lenger og lenger ned på listen og slik jeg opplevde det igår, bli strøket av listen. Det må være noe fundamentalt som svikter i planleggingen. Du sitter i Moss. Da må jeg spørre, er jeg på riktig sykehus her i Fredrikstad? Kanskje står jeg nå øverst på listen i Moss?
KO: Du skal opereres i Fredrikstad, i dag.
OA: Det skulle jeg i går óg. Da regner jeg med at jeg nå står øverst på listen i Fredrikstad og at jeg blir operert i løpet av meget kort tid. Heldigvis finnes det medier som er interessert i å få innsikt i hvordan norsk helsevesen fungerer. Takk for samtalen. Jeg forventer hurtig handling.
Jeg er glad for å være tromsøværing. Vi er vant til å uttrykke oss i klartekst i høflige former.
Ett kvarter etter samtalen med koordinator kom sykepleieren inn og lurte på hva jeg hadde sagt til koordinator, for nå skulle jeg opereres. Hun smilte, og jeg sa at jeg hadde uttrykt meg i klartekst med høflige nordnorske formuleringer.
En portør dukket opp. Jeg ble koplet fra smøremiddelet, og han løsnet bremsene på sengen. Jeg ba om å få se førerkortet. Han tok spørsmålet med godt humør, og vi fant tonen. Gjennom korridoren bar det uten de store uhell, bare noen små kollisjoner der korridoren var på sitt smaleste. Portøren var lokalkjent i katakomben. Ferden endte i et stort rom som jeg skjønte var forgården til det aller heldigste. Jeg ble imponert over effektiviteten. Det var ingen som ventet på tur for å bli operert. Var jeg kommet inn i en samlebåndsfabrikk? Jeg ble parkert. Harry Hole fulgte meg på ferden. Siden jeg skulle få spinalbedøvelse, så var det veldig bra at jeg hadde med meg lydbok.
I det ene hjørnet av forgården satt en vever liten skikkelse. Hun måtte være samlebåndskoordinatoren. Godt at hun var her og ikke i Moss. Hun kom bort til meg og spurte om navn og fødselsnummer og om jeg hadde fått dop, paralgin forte. Det kunne jeg bekrefte og la til at det nok måtte større doser til for at jeg skulle flippe ut. Hun tok spøken med både smil og latter. Jeg fortalte henne at jeg hadde avgitt blod i fire glass dagen før, og at jeg var spent på om det blodet var hentet frem slik at jeg kunne få det tilbake i forbindelse med operasjonen. Hun lo og sa at alt var under kontroll.
Plutselig gikk døren inn til det aller heldigste opp og to grønnkledte kom ut. Det første som slo meg var om dette var slektninger til den grønnkledte i Peer Gynt. Jeg rakk ikke å spørre før den ene, en mann med grønn hatt og munnbind under haken spurte om navn og fødselsnummer. Fremdeles var jeg ved mine fulle fem og svarte tilfredsstillende. Jeg viste ham armbåndet som bekreftet det jeg sa. Han lo. Han var fra Fauske, viste det seg.
De trillet meg inn og parkerte ved siden av et bord. Jeg skjønte at de skulle ha meg opp på det. Jeg hjalp til så godt jeg kunne, men foten tok de seg av.
Han fra Fauske av dopingekspert, og han forklarte hva som skulle skje. Jeg skulle sitte med krum rygg, avslappet, så skulle han stikke en nål inn mellom to ryggvirvler. Jeg ville etterhvert oppleve at jeg mistet følelsen i underlivet. Jeg måtte jo spørre om han var jeger og dermed treffsikker slik at jeg slapp å bli uten følelse for resten av livet. Han beroliget meg og sa at jeg kunne være trygg.
Jeg satte meg opp. De løftet skjorteflaket opp og smurte meg inn med noe gørr. Det var en ytre renselsesprosess som fant sted. Så kjente jeg et lite stikk. Jeg kunne legge meg ned og begynte å merke at underlivet sovnet. De hengte opp et grønt laken på et stativ foran meg. Etter en stund oppdaget jeg en fot som stakk opp over lakenet. Jeg dro kjensel på den, det var min fot. Hadde de løsnet den? Nei, jeg var spinalbedøvet.
Med Harry Hole på øret og en hjelpsom anestisisykepleier som CD-skiftarbeider, forløp operasjonen uten problemer. Overføringen fra operasjonsbordet til sengen var glidende ved hjelp av en sklie, før kursen ble satt mot post operativ avdeling. Her ble jeg koplet til overvåkingsenheten og underlivet våknet gradvis til live igjen.
Ved ankomsten til avdelingen fikk jeg enerom. En lang dags ferd mot natt var kommet til en ende.
Foten var behørig bandasjert med en halvgips og støttebandasje med polstring. Alt så og kjentes greit ut, behørig dopet ned som jeg var.
tirsdag 9. februar 2010
DEN LANGE FASTEN
Jeg skulle altså møte på Sykehuset Østfold Fredrikstad tirsdag 29.12.09 kl 0700 fastende. Kjæresten min kjørte meg før hun skulle på vakt på Halden Sykehjem. Jeg fant frem til ortopedisk avdeling og fant en stol på korridoren.
Mer eller mindre morgenfriske sykepleiere dukket opp og etterhvert forlot nattevaktstrøtte sykepleiere åstedet. Da var klokka blitt 0730. Ingen gjorde tegn til å ta kontakt med en underlig skapning iført fleezebukse med stiv fot. Jeg fant frem plastposen der mine eiendeler var samlet, CD-spiller, øreklokker, lydbok og toalettsaker. Aktiviteten var stor på korridoren. Sykepleiere, hjelpepleiere og pleiemedhjelpere fór frem og tilbake, inn og ut av rom med vaskefat og såpe, sykehusskjorter og bukser. En sykepleier nærmet seg. Hun så faktisk på meg, men stanset ved en tralle, begynte å bla i papirer og åpne skuffer. Det var pilletrilleren. Jeg var luft for henne.
Så begynte matutdelingen. Jeg kjente sulten rev i tarmene eller magesekken, men jeg skulle jo opereres, så det var ikke håp om å tilfredsstille magens sterkt uttalte behov. Men hvorfor skulle jeg komme kl. 0700? Nå nærmet klokka seg 0900. Jeg hadde sittet 2 - to - timer på korridoren, og ingen hadde spurt hvorfor jeg satt der?
Med plastpose ved sin side, litt lurvete kledd med fleezebukse, kunne jeg jo være en uteligger som hadde trukket inn i varmen.
Jeg tok frem lydboken, Jo Nesbø: Panserhjertet. Kanskje det var et signal om at jeg var forberedt på å være der lenge, for da kom en sykepleier bort til meg, presenterte seg og spurte hva jeg gjorde der. Jeg fortalte at jeg var innkalt til operasjon fastende. Hun forsvant og kom tilbake med noen papirer, spurte hva jeg het og hva fødselsnummeret mitt var. Jeg var fremdeles ved bevissthet, så svarene jeg gav, var tilsynelatende riktige.
Jeg var sett og registrert. Det var betryggende. Og jeg skulle få en seng, - på korridoren. Jeg utsatte lydbokhøringen i påvente av sengen.
Mens jeg satt der, kom en blodigle forbi. Hun stanset og spurte hva jeg het og hva fødselsnummeret mitt var. Svaret tilfredsstilte hennes vitebegjærlighet, og så kastet hun seg over min venstre arm. Jeg måtte stanse henne i hennes bestrebelse på å stikke hull på arm og blodåre. Jeg måtte si til henne at jeg foretrakk å bli stukket i høyre arm. Hun likte ikke min innblanding, men hun skjønte etterhvert at høyrearmen var et riktig valg pga en gammel brannskade på venstre. Blodårene var ikke så synlige der. Hun fant en gunstig blodåre som hun rettet siktet mot, fyrte av og traff. Hun kunne sikkert bli en god elgjeger. Jeg ble årelatet, fire glass. Jeg spurte som Fleksnes om disse glassene ble lagret på mitt navn, så jeg kunne få blodet tilbake dersom jeg trengte det under operasjonen. Hun likte ikke spøken og sa ikke adjø eller lykke til.
Ved siden av meg stod en tom seng. Etter 3 timers venting kom sykepleieren tilbake, spurte etter navnet mitt og fødselsnummeret. Jeg var da fremdeles ved mine fulle fem med god hukommelse. Det var nok verre stilt for sykepleieren etter 3 timer på jobb. Hun hadde med seg sykehuskolleksjonen, bombesikker underbukse, vide lange benklær i utvasket blå farge med matchende skjorte. Jeg ble henvist til badet og fikk beskjed om å trekke i snoren dersom jeg trengte hjelp. Jeg hadde da klart meg utmerket i 3 timer og skulle nok klare å få på meg de moteriktige gevanter.
Det er ikke enkelt å få på seg lange benklær når foten er stiv, men jeg klarte også den påkjenningen ved hjelp av ulike vridninger. Verre var det med skjorten. Den hadde dameknepping. Jeg lurte en stund på om jeg skulle trekke i snoren og be om et bytte, men valgte å la være.
Jeg tok med meg mine private eiendeler ut fra badet og satte meg på sengekanten. Sykepleieren kom tilbake med nye papirer og poser, spurte om navnet og fødselsnummeret og fikk på ny bekreftet at jeg fremdeles var meg. Hun grep fatt i høyre armen og gav meg en velkomstpresang, et kledelig armbånd. På armbåndet hadde de trykket navnet mitt og fødselsnummeret for at jeg hele tiden skulle huske at jeg var meg. Jeg var imponert over deres nøyaktighet og omsorg, så langt.
Så kunne jeg legge meg, men det var lettere sagt enn gjort. Ingen tegn til bistand. Sykepleieren stod der og ventet på at jeg skulle legge meg. Ikke tegn til hjelp. Det er ikke lett å få en stiv og kraftløs fot opp i sengen sammen med et funksjonsfriskt lægeme forøvrig. Men en god tromsøværing spør ikke om hjelp, han finner løsninger og handler. Jeg brukte høyrefoten og løftet venstrefoten med den.
Nå ble lydboken tatt frem og Harry Hole dukket etterhvert opp på en kneipe i Hong Kong. Jo Nesbø er en framifrå forfatter. Og dagen skred over middag, og det var tid for middag.
Brett med sykehusmenyen ble båret inn fra store containere til de ulike rom og langt om lenge kom turen til meg. Da hadde det gått 6 1/2 time. Jeg var spent på hva som stod på min meny. Sykepleieren som dukket opp hadde med seg et stativ med en pose som det var festet en slange til. Jeg tenkte at jeg skulle dopes og klargjøres til operasjon. Hun tok meg i begge hendene og studerte hendene nøye. Hun likte visst venstrehånden best. Hun spurte om navnet mitt og fødselsnummeret. Jeg henviste til armbåndet, men det var ikke godt nok, hun ville høre stemmen min, og jeg sa navnet mitt og fødselsnummeret mitt så sensuelt som mulig. Hun ble tilfredsstillet, fant en blodåre å stakk, og stakk og stakk. Jeg var visst for seig, så hun gav opp og kastet seg over høyrehånden som hun hadde vraket. Jeg spurte henne om navn og fødselsnummer, men fikk ikke svar. Jeg så at hun het Marianne. Hun fikk kontakt med blodet, tapet innretningen fast og koplet slangen til innretningen, åpnet kranen og dopet begynte å strømme inn i mitt lægeme. Jeg spurte hva slags dop de brukte. Hun likte ikke spørsmålet og sa at det var et middel som skulle gjøre at jeg ikke tørket ut når jeg fastet, altså et innvendig fuktighetsmiddel.
Så ble jeg trillet inn på et undersøkelsesrom. Etterhvert dukket mannen i den hvite frakken opp. Det viste seg at han var dopingsekspert. Han hilste på meg, riktig hyggelig og spurte meg om navn og fødselsnummer. Han beklagde at jeg hadde ventet lenge på operasjon. Jeg sa det var greit siden informasjonen var ok. Han skjønte sparket og sa at siden vi var i romjulen, så var det hektisk aktivitet på operasjonssalen, men han regnet med at jeg ville bli tatt litt ut på ettermiddagen. Jeg takket for informasjonen og sa at jeg nok skulle holde ut siden jeg leste lydbok og fikk innvendig fuktighetsmiddel. Han syntes visst jeg tok det humoristisk, men så var han nordlending også.
Så var det ny transportetappe ut fra kontoret, gjennom korridoren og inn på dagligstuen med TV med svart skjerm og kubjelle som alarmtelefon. Men hva gjorde det når Harry Holes meritter ble tydeliggjort gjennom lydboken.
Dagsrevytid. Fremdeles svart skjerm. Jeg gav opp å vente på at TV´en skulle få liv. Det ble en kveld sammen med Harry Hole.
Posen i stativet ble tom, og ny ble hengt opp. Ingen informasjon om forestående operasjon ble gitt.
Da klokka var 2130 kom en sykepleier inn. Ansiktet bar preg av at hun hadde fått en personlig trist beskjed. Jeg ventet tålmodig på at hun skulle utøse sitt sårete hjerte, men den triste beskjeden var til meg derfor spilte hun lei seg. JEG VAR STRØKET AV OPERASJONSLISTEN. Som den tålmodige tromsøværingen som jeg er, takket jeg for fyldestgjørende informasjon og ba om mat. Det flytende smøremiddel hadde ikke frigjort meg fra magens høye rop etter mat.
Mat fikk jeg og ny faste startet kl. 0000.
Mer eller mindre morgenfriske sykepleiere dukket opp og etterhvert forlot nattevaktstrøtte sykepleiere åstedet. Da var klokka blitt 0730. Ingen gjorde tegn til å ta kontakt med en underlig skapning iført fleezebukse med stiv fot. Jeg fant frem plastposen der mine eiendeler var samlet, CD-spiller, øreklokker, lydbok og toalettsaker. Aktiviteten var stor på korridoren. Sykepleiere, hjelpepleiere og pleiemedhjelpere fór frem og tilbake, inn og ut av rom med vaskefat og såpe, sykehusskjorter og bukser. En sykepleier nærmet seg. Hun så faktisk på meg, men stanset ved en tralle, begynte å bla i papirer og åpne skuffer. Det var pilletrilleren. Jeg var luft for henne.
Så begynte matutdelingen. Jeg kjente sulten rev i tarmene eller magesekken, men jeg skulle jo opereres, så det var ikke håp om å tilfredsstille magens sterkt uttalte behov. Men hvorfor skulle jeg komme kl. 0700? Nå nærmet klokka seg 0900. Jeg hadde sittet 2 - to - timer på korridoren, og ingen hadde spurt hvorfor jeg satt der?
Med plastpose ved sin side, litt lurvete kledd med fleezebukse, kunne jeg jo være en uteligger som hadde trukket inn i varmen.
Jeg tok frem lydboken, Jo Nesbø: Panserhjertet. Kanskje det var et signal om at jeg var forberedt på å være der lenge, for da kom en sykepleier bort til meg, presenterte seg og spurte hva jeg gjorde der. Jeg fortalte at jeg var innkalt til operasjon fastende. Hun forsvant og kom tilbake med noen papirer, spurte hva jeg het og hva fødselsnummeret mitt var. Jeg var fremdeles ved bevissthet, så svarene jeg gav, var tilsynelatende riktige.
Jeg var sett og registrert. Det var betryggende. Og jeg skulle få en seng, - på korridoren. Jeg utsatte lydbokhøringen i påvente av sengen.
Mens jeg satt der, kom en blodigle forbi. Hun stanset og spurte hva jeg het og hva fødselsnummeret mitt var. Svaret tilfredsstilte hennes vitebegjærlighet, og så kastet hun seg over min venstre arm. Jeg måtte stanse henne i hennes bestrebelse på å stikke hull på arm og blodåre. Jeg måtte si til henne at jeg foretrakk å bli stukket i høyre arm. Hun likte ikke min innblanding, men hun skjønte etterhvert at høyrearmen var et riktig valg pga en gammel brannskade på venstre. Blodårene var ikke så synlige der. Hun fant en gunstig blodåre som hun rettet siktet mot, fyrte av og traff. Hun kunne sikkert bli en god elgjeger. Jeg ble årelatet, fire glass. Jeg spurte som Fleksnes om disse glassene ble lagret på mitt navn, så jeg kunne få blodet tilbake dersom jeg trengte det under operasjonen. Hun likte ikke spøken og sa ikke adjø eller lykke til.
Ved siden av meg stod en tom seng. Etter 3 timers venting kom sykepleieren tilbake, spurte etter navnet mitt og fødselsnummeret. Jeg var da fremdeles ved mine fulle fem med god hukommelse. Det var nok verre stilt for sykepleieren etter 3 timer på jobb. Hun hadde med seg sykehuskolleksjonen, bombesikker underbukse, vide lange benklær i utvasket blå farge med matchende skjorte. Jeg ble henvist til badet og fikk beskjed om å trekke i snoren dersom jeg trengte hjelp. Jeg hadde da klart meg utmerket i 3 timer og skulle nok klare å få på meg de moteriktige gevanter.
Det er ikke enkelt å få på seg lange benklær når foten er stiv, men jeg klarte også den påkjenningen ved hjelp av ulike vridninger. Verre var det med skjorten. Den hadde dameknepping. Jeg lurte en stund på om jeg skulle trekke i snoren og be om et bytte, men valgte å la være.
Jeg tok med meg mine private eiendeler ut fra badet og satte meg på sengekanten. Sykepleieren kom tilbake med nye papirer og poser, spurte om navnet og fødselsnummeret og fikk på ny bekreftet at jeg fremdeles var meg. Hun grep fatt i høyre armen og gav meg en velkomstpresang, et kledelig armbånd. På armbåndet hadde de trykket navnet mitt og fødselsnummeret for at jeg hele tiden skulle huske at jeg var meg. Jeg var imponert over deres nøyaktighet og omsorg, så langt.
Så kunne jeg legge meg, men det var lettere sagt enn gjort. Ingen tegn til bistand. Sykepleieren stod der og ventet på at jeg skulle legge meg. Ikke tegn til hjelp. Det er ikke lett å få en stiv og kraftløs fot opp i sengen sammen med et funksjonsfriskt lægeme forøvrig. Men en god tromsøværing spør ikke om hjelp, han finner løsninger og handler. Jeg brukte høyrefoten og løftet venstrefoten med den.
Nå ble lydboken tatt frem og Harry Hole dukket etterhvert opp på en kneipe i Hong Kong. Jo Nesbø er en framifrå forfatter. Og dagen skred over middag, og det var tid for middag.
Brett med sykehusmenyen ble båret inn fra store containere til de ulike rom og langt om lenge kom turen til meg. Da hadde det gått 6 1/2 time. Jeg var spent på hva som stod på min meny. Sykepleieren som dukket opp hadde med seg et stativ med en pose som det var festet en slange til. Jeg tenkte at jeg skulle dopes og klargjøres til operasjon. Hun tok meg i begge hendene og studerte hendene nøye. Hun likte visst venstrehånden best. Hun spurte om navnet mitt og fødselsnummeret. Jeg henviste til armbåndet, men det var ikke godt nok, hun ville høre stemmen min, og jeg sa navnet mitt og fødselsnummeret mitt så sensuelt som mulig. Hun ble tilfredsstillet, fant en blodåre å stakk, og stakk og stakk. Jeg var visst for seig, så hun gav opp og kastet seg over høyrehånden som hun hadde vraket. Jeg spurte henne om navn og fødselsnummer, men fikk ikke svar. Jeg så at hun het Marianne. Hun fikk kontakt med blodet, tapet innretningen fast og koplet slangen til innretningen, åpnet kranen og dopet begynte å strømme inn i mitt lægeme. Jeg spurte hva slags dop de brukte. Hun likte ikke spørsmålet og sa at det var et middel som skulle gjøre at jeg ikke tørket ut når jeg fastet, altså et innvendig fuktighetsmiddel.
Så ble jeg trillet inn på et undersøkelsesrom. Etterhvert dukket mannen i den hvite frakken opp. Det viste seg at han var dopingsekspert. Han hilste på meg, riktig hyggelig og spurte meg om navn og fødselsnummer. Han beklagde at jeg hadde ventet lenge på operasjon. Jeg sa det var greit siden informasjonen var ok. Han skjønte sparket og sa at siden vi var i romjulen, så var det hektisk aktivitet på operasjonssalen, men han regnet med at jeg ville bli tatt litt ut på ettermiddagen. Jeg takket for informasjonen og sa at jeg nok skulle holde ut siden jeg leste lydbok og fikk innvendig fuktighetsmiddel. Han syntes visst jeg tok det humoristisk, men så var han nordlending også.
Så var det ny transportetappe ut fra kontoret, gjennom korridoren og inn på dagligstuen med TV med svart skjerm og kubjelle som alarmtelefon. Men hva gjorde det når Harry Holes meritter ble tydeliggjort gjennom lydboken.
Dagsrevytid. Fremdeles svart skjerm. Jeg gav opp å vente på at TV´en skulle få liv. Det ble en kveld sammen med Harry Hole.
Posen i stativet ble tom, og ny ble hengt opp. Ingen informasjon om forestående operasjon ble gitt.
Da klokka var 2130 kom en sykepleier inn. Ansiktet bar preg av at hun hadde fått en personlig trist beskjed. Jeg ventet tålmodig på at hun skulle utøse sitt sårete hjerte, men den triste beskjeden var til meg derfor spilte hun lei seg. JEG VAR STRØKET AV OPERASJONSLISTEN. Som den tålmodige tromsøværingen som jeg er, takket jeg for fyldestgjørende informasjon og ba om mat. Det flytende smøremiddel hadde ikke frigjort meg fra magens høye rop etter mat.
Mat fikk jeg og ny faste startet kl. 0000.
mandag 8. februar 2010
PÅ SIDELINJEN
Hva er definisjonen på "i brøkdelen av ett sekund"? En vittig definisjon er: "Tiden det tar fra det blir grønt, til det tuter bak."
1. juledag fikk jeg en annen definisjon: Tiden det tar å hoppe over x antall sko som damene i huset hadde plassert nedenfor trappen fra andre etasje, til du ligger på gulvet med delvis avrevet sene mellom lårmuskel og kneskål og har det ganske vondt. En brøkdel av ett sekund tar det å bli plassert på sidelinjen.
Jeg hadde andre planer for juleferien. Jeg hadde behov for å slappe av, gå turer, pusle litt på gården. I det hele tatt feriere. For meg er ferie å gjøre noe annet. Nå lå jeg der på gulvet i gangen handikappet, bevegelseshemmet og avhengig av hjelp fra andre.
Jeg skjønte fort at jeg måtte hurtigst mulig til lege. Jeg skulle få anledning til å føle det norske helsevesen på pulsen. Men det var godt å oppleve at mine nærmeste stilte opp, kjørte meg til Legevakten og deretter til Sykehuset Østfold Fredrikstad, med en ortopedisk avdeling med et svært dårlig rykte.
Den yngste i familien stilte som sjåfør. Takk Helene for den innsatsen, sent 1. juledag i et forferdelig vær.
Jeg var så vidt innom Legevakten i Halden. Der ble det skrevet henvisning til røntgen i Fredrikstad. Jeg ble godt mottatt begge steder. I Fredrikstad ble det både røntgen, ultralyd og midlertidig bandasjering med halvgips. Så ble jeg sendt hjem med beskjed om å faste frem til jeg fikk telefon fra sykehuset ca kl. 0900 hver morgen i tilfelle jeg skulle inn til operasjon. Det var ikke noe problem å faste fra 0000 til 0900 hver morgen fra lørdag til og med mandag. Jeg spiste min frokost etter kl 0900.
Mandag fikk jeg vite at jeg skulle møte på Sykehuset Østfold Fredrikstad tirsdag kl 0700, fastende.
Jeg var i sannhet plassert på sidelinjen. Godstolen i stua, to småbord, ett til PC´en og ett til kaffe/te-koppen og matfatet og en fotskammel. Det var mitt domene. Foten var stiv, og jeg var avhengig av krykker.
Men før jeg kom så langt, var jeg fast bestemt på ikke å være på sidelinjen. 2. juledag skulle vi ha gjester. Om natten hadde det snødd. Vi har 2 km gårdsvei som vi må brøyte. Traktoren stod på låven med skjæret hektet på bak og klargjort til bruk. Jeg skulle da klare å brøyte. Etter å gitt min kjære klar instruks for hva hun skulle gjøre i forbindelse med starten, besteg jeg Zetoren. Foten var fremdeles stiv, og jeg innså fort at det var umulig å bruke clutchen. Men jeg hadde to hjelpemidler, krykkene. Jeg presset inn clutchen med den ene krykken, skrudde på starteren og traktoren startet. Det gikk i rykk og napp. Det var ikke enkelt å clutche med krykken. Jeg kom meg ned fra låven. Men det måtte da finnes andre løsninger.
En god venn av meg lærte meg følgende leveregel: "Alt går, det er bare det umulige som tar litt lenger tid."
Det går ikke an å gi seg ved første motbakke eller i bunnen av første nedoverbakke. Kreativ som jeg er, fant jeg den geniale løsningen. Mormors krakk. Den ble hentet fra minibussen, plassert på traktorens førersete med den bevegelseshemmende opp på, høyt hevet over allmuen. Dermed kunne jeg styre clutchen med den stive foten. Det gikk utrolig fint. Veien ble brøytet. Men hvor lenge var Adam i paradis? I 3 km! Da ville traktoren ta juleferie. En merkelig lyd begynte den å gi fra seg. Trekkraften ble redusert og til slutt stoppet den. Jeg ventet litt, startet og den gikk noen meter til. Jeg visste hva som hadde skjedd. Toppakningen. Motoren kokte. Jeg måtte ringe etter vannforsyning. Brøytingen var avsluttet. Jeg klarte å få traktoren tilbake til låven. Der fikk den juleferie, og naboen ble tilkalt som brøyteassistent.
For alvor var både jeg og traktoren satt på sidelinjen.
1. juledag fikk jeg en annen definisjon: Tiden det tar å hoppe over x antall sko som damene i huset hadde plassert nedenfor trappen fra andre etasje, til du ligger på gulvet med delvis avrevet sene mellom lårmuskel og kneskål og har det ganske vondt. En brøkdel av ett sekund tar det å bli plassert på sidelinjen.
Jeg hadde andre planer for juleferien. Jeg hadde behov for å slappe av, gå turer, pusle litt på gården. I det hele tatt feriere. For meg er ferie å gjøre noe annet. Nå lå jeg der på gulvet i gangen handikappet, bevegelseshemmet og avhengig av hjelp fra andre.
Jeg skjønte fort at jeg måtte hurtigst mulig til lege. Jeg skulle få anledning til å føle det norske helsevesen på pulsen. Men det var godt å oppleve at mine nærmeste stilte opp, kjørte meg til Legevakten og deretter til Sykehuset Østfold Fredrikstad, med en ortopedisk avdeling med et svært dårlig rykte.
Den yngste i familien stilte som sjåfør. Takk Helene for den innsatsen, sent 1. juledag i et forferdelig vær.
Jeg var så vidt innom Legevakten i Halden. Der ble det skrevet henvisning til røntgen i Fredrikstad. Jeg ble godt mottatt begge steder. I Fredrikstad ble det både røntgen, ultralyd og midlertidig bandasjering med halvgips. Så ble jeg sendt hjem med beskjed om å faste frem til jeg fikk telefon fra sykehuset ca kl. 0900 hver morgen i tilfelle jeg skulle inn til operasjon. Det var ikke noe problem å faste fra 0000 til 0900 hver morgen fra lørdag til og med mandag. Jeg spiste min frokost etter kl 0900.
Mandag fikk jeg vite at jeg skulle møte på Sykehuset Østfold Fredrikstad tirsdag kl 0700, fastende.
Jeg var i sannhet plassert på sidelinjen. Godstolen i stua, to småbord, ett til PC´en og ett til kaffe/te-koppen og matfatet og en fotskammel. Det var mitt domene. Foten var stiv, og jeg var avhengig av krykker.
Men før jeg kom så langt, var jeg fast bestemt på ikke å være på sidelinjen. 2. juledag skulle vi ha gjester. Om natten hadde det snødd. Vi har 2 km gårdsvei som vi må brøyte. Traktoren stod på låven med skjæret hektet på bak og klargjort til bruk. Jeg skulle da klare å brøyte. Etter å gitt min kjære klar instruks for hva hun skulle gjøre i forbindelse med starten, besteg jeg Zetoren. Foten var fremdeles stiv, og jeg innså fort at det var umulig å bruke clutchen. Men jeg hadde to hjelpemidler, krykkene. Jeg presset inn clutchen med den ene krykken, skrudde på starteren og traktoren startet. Det gikk i rykk og napp. Det var ikke enkelt å clutche med krykken. Jeg kom meg ned fra låven. Men det måtte da finnes andre løsninger.
En god venn av meg lærte meg følgende leveregel: "Alt går, det er bare det umulige som tar litt lenger tid."
Det går ikke an å gi seg ved første motbakke eller i bunnen av første nedoverbakke. Kreativ som jeg er, fant jeg den geniale løsningen. Mormors krakk. Den ble hentet fra minibussen, plassert på traktorens førersete med den bevegelseshemmende opp på, høyt hevet over allmuen. Dermed kunne jeg styre clutchen med den stive foten. Det gikk utrolig fint. Veien ble brøytet. Men hvor lenge var Adam i paradis? I 3 km! Da ville traktoren ta juleferie. En merkelig lyd begynte den å gi fra seg. Trekkraften ble redusert og til slutt stoppet den. Jeg ventet litt, startet og den gikk noen meter til. Jeg visste hva som hadde skjedd. Toppakningen. Motoren kokte. Jeg måtte ringe etter vannforsyning. Brøytingen var avsluttet. Jeg klarte å få traktoren tilbake til låven. Der fikk den juleferie, og naboen ble tilkalt som brøyteassistent.
For alvor var både jeg og traktoren satt på sidelinjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
