1. Juledag. For meg er dagen blitt en refleksjonens høytidsdag.
Julen er og skal være en familiens høytid, en høytid der vi tar oss av hverandre og tar oss tid til hverandre. Julaften ble en varm og nær aften med måltidsfellesskap, hyggelig prat og gaveutdeling. Men likevel sitter jeg igjen med en opplevelse av at noe mangler. Har vi mistet fokus på hva julen egentlig er?
Julens mysterium er borte. Julen er blitt en kommersialisert happening. Kjøpefest som stadig slår nye rekorder. Gavene krever stadig større økonomiske ressurser. Er de ikke dyre nok, blir vi ikke fornøyde, og vi sitter igjen med en følelse av ikke å være satt pris på.
Vi tar oss tid til kirkebesøk på julaften. Det er så stemningsfullt. Det lille barnet i krybben gir oss den rette julestemning. Men hva ville skje dersom vi alle passerte i prosesjon forbi krybben der vi alle skulle iaktta det lille barnet symbolisert med en vakker liten dukke og oppdaget at dukken var borte og i stedet så vi bildet av oss selv der nede i krybben der et speil hadde erstattet dukken?
Det er dette som er selve mysteriet. Gud ble menneske for å vise oss hva et sant menneske er. Derfor blir julen ikke en minnehøytid over et under som skjedde for 2000 år siden, men en direkte påminnelse om at du og jeg er født til å være sanne mennesker, og vi blir det når gudesønnen blir født i oss. Det skjedde i dåpen og blir virkeliggjort gjennom det faktum at vårt liv består i å synliggjøre det sanne menneske som bor i oss. Evangeliene fremstiller Jesus som det sanne menneske gjennom hva han gjorde og hva han sa.
Verdien på gavene vi gir hverandre betyr ingenting. Verdien fastsettes gjennom hva vi gjør for og med hverandre i det daglige. Gaven Gud gav menneskeheten julenatt åpenbarer den totale kjærlighet, agape.
Karmilittmunken, Wilfrid Stinissen, har gitt oss en juledagsbetraktning, den gjengir jeg her:
Det mest utrolige
Jesu fødsel i Betlehem er den vi er mest oppmerksomme på ved juletider. Men den må ses i sammnheng med at Ordet blir født av Faderen i evighet, ellers mister vi det vesentlige. Da blir det bare litt stemningsfull romantikk igjen. Et vakkert barn som kanskje rører ved hjertet ditt et kort øyeblikk, men som ikke griper det innerste i deg.
Guds inkarnasjon er kristendommens største mysterium, det mest ubegripelige og ufattelige. Hvordan kan den store Gud gjøre seg så liten? Hvordan kan dette sårbare, gråtende lille spedbarnet i en skitten stall være "min Herre og min Gud"?
Det er akkurat dette mysteriet som er den store anstøtsstenen for de ikke-kristne. Til og med blant teologene i kirken finnes det mange som har vanskelig for å bøye hodet for dette uhørte, at et maktesløst barn er Gud.
Men hvis du tror på dette, da har du også løsningen på alle verdens gåter og problemer. Da kan du ikke lenger tvile på at Gud elsker det han har skapt. Den allmektige Gud er blitt et lite barn for menneskenes skyld. Det er et definitivt bevis på hans kjærlighets endelige seier. Hvis du skal tvile på at du er elsket av Gud, må du glemme krybben.
Vi trenger ikke vente på Jesu lidelse og død for å bli sikker på hans kjærlighet. Det er mye større avstand fra Guds kongetrone til krybben i stallen, enn det er mellom Betlehem og Gogata. Det mest utrolige skjedde da Maria fødte det lille Jesusbarnet.
Så langt Wilfrid Stinissen.
I juleferien har vi tid til refleksjon. La oss bruke tiden og bli klar over hvem du og jeg egentlig er.
fredag 25. desember 2009
tirsdag 6. oktober 2009
ULV UTEN FÅREKLÆR
Det er lenge siden bloggen har vært benyttet. Sist var det ferie. Det er det nå óg, høstferie med elgjakt. Det er årets store begivenhet som alle i jaktlaget ser frem til.
MEN, og det er absolutt et MEN! Ulven kaster en skygge over, ikke bare jakten, men også tilværelsen. Livskvaliteten for mange i vårt distrikt er forringet. Det er mange som ikke tør ferdes i skog og mark lenger. Jegere med hund er redde for å slippe hunden. Det er flere hunder som enten er alvorlig skadet eller drept av ulv.
Ulventusiastene messer med høye stemmer og store bokstaver at ulven er ikke farlig for mennesker, den skyr mennesker. Helt rett, den gjør det. Men det gjør ikke "oppdrettsulven"! Det vi har luskende rundt husene på gården, er ikke ren ulv. Den rene ulven ble utryddet fra vår fauna for 100 år siden. Ulventusiastene har som Ingrid Espelid, jukset litt. Ulven vi har her, er en blanding med hund alet opp og satt ut. Vi vet om flere slike juksemakere i Sverige.
Denne ulven er ikke redd mennesker, den kan virkelig være farlig for mennesker. For et par, tre år siden ble det foretatt genanalyse av felt ulv. Resultatet av denne analysen ble aldri offentliggjort. Den ble bare borte. Og det skal sannelig ikke stor fantasi til for å skjønne hvorfor.
"Fastlegen" til hunden min var tydelig i sitt syn: SKYT DEN! Den har ingenting i vår fauna å gjøre. Den ekte ulven som streifer rundt i Sverige, Russland og Finland er velkommen, men ikke den menneskeproduserte.
Hva ville skje dersom vi klarte å fange denne lissomulven og plassert den der de ihuga ulventusiastene bor, feks i Nordmarka?
Rovdyrpolitikken i Norge er fullstendig out of order! Det er faktisk bare Senterpartiet som har vært tydelig på dette plan, men både SV og AP har gjort knefall for miljøaktivistene. Feighet kaller jeg dette.
Hva blir enden på visa? Jeg er redd for at grunneiere og befolkningen som har den syntetiske ulven tett inn på livet, tar skjeen i egne hender og avvikler ulvesatsingen og lar den ekte ulven få vandre fritt uten innreisetillatelse.
MEN, og det er absolutt et MEN! Ulven kaster en skygge over, ikke bare jakten, men også tilværelsen. Livskvaliteten for mange i vårt distrikt er forringet. Det er mange som ikke tør ferdes i skog og mark lenger. Jegere med hund er redde for å slippe hunden. Det er flere hunder som enten er alvorlig skadet eller drept av ulv.
Ulventusiastene messer med høye stemmer og store bokstaver at ulven er ikke farlig for mennesker, den skyr mennesker. Helt rett, den gjør det. Men det gjør ikke "oppdrettsulven"! Det vi har luskende rundt husene på gården, er ikke ren ulv. Den rene ulven ble utryddet fra vår fauna for 100 år siden. Ulventusiastene har som Ingrid Espelid, jukset litt. Ulven vi har her, er en blanding med hund alet opp og satt ut. Vi vet om flere slike juksemakere i Sverige.
Denne ulven er ikke redd mennesker, den kan virkelig være farlig for mennesker. For et par, tre år siden ble det foretatt genanalyse av felt ulv. Resultatet av denne analysen ble aldri offentliggjort. Den ble bare borte. Og det skal sannelig ikke stor fantasi til for å skjønne hvorfor.
"Fastlegen" til hunden min var tydelig i sitt syn: SKYT DEN! Den har ingenting i vår fauna å gjøre. Den ekte ulven som streifer rundt i Sverige, Russland og Finland er velkommen, men ikke den menneskeproduserte.
Hva ville skje dersom vi klarte å fange denne lissomulven og plassert den der de ihuga ulventusiastene bor, feks i Nordmarka?
Rovdyrpolitikken i Norge er fullstendig out of order! Det er faktisk bare Senterpartiet som har vært tydelig på dette plan, men både SV og AP har gjort knefall for miljøaktivistene. Feighet kaller jeg dette.
Hva blir enden på visa? Jeg er redd for at grunneiere og befolkningen som har den syntetiske ulven tett inn på livet, tar skjeen i egne hender og avvikler ulvesatsingen og lar den ekte ulven få vandre fritt uten innreisetillatelse.
torsdag 23. juli 2009
BOPLIKT - EN ANAKRONISME - ET GUFS FRA EN FJERN FORTID
På radioen forleden hørte jeg en diskusjon mellom Høyres næringspolitiske talsmann og Senterpartiets statssekretær i Landbruks- og Matdepartementet. Senterpartiet vil beholde boplikten. Høyre vil avskaffe den.
Begrunnelsen for å beholde boplikten er å opprettholde bosetningen i distriktene. Det er ingenting som er mer tragisk enn nedlagte gårdsbruk. Det som har skjedd i Sverige på dette plan er trist å beskue.
Jeg tror ikke det er boplikten som er nøkkelen til å bevare bosetningen.
Vi overtok hjemgården til kona mi for tre år siden. Der var det boplikt som vi måtte tilfredsstille. Vi flyttet og trives med det, men, og det er et stort MEN. Lønnsomheten er omtrent lik NULL. Det er her skoen trykker. Skal man bevare bosetningen, må forholdene legges til rette for at det skal være mulig å leve av gården. Fagre løfter er det nok av, men realitetene er helt annerledes.
La meg ta et eksempel.
Gården har et produktivt skogsareal på 2000 mål. Vi har tatt ut en del av skogen. La oss si at vi tok ut tømmer for 2 mill. kr. Halvparten går til entreprenør og avsetninger til Skogfond, så må vi betale 25 % moms og 50% skatt som er toppskatt på ordinær inntekt. Det vil si at vi sitter igjen med 150 000 kr. Det er ikke mye å betale avdrag og renter med. Det betyr at vi må jobbe full tid og skjøtte gården i helgene og feriene. Resultatet blir utslitte mennesker.
Avskrivningsmulighetene er svært begrenset. Da vi skulle flytte til gården, måtte vi foreta en totalrenovering av hovedhuset. Ingen avskrivningsmuligheter. De finnes kun på driftsbygninger og redskaper. Men vi trenger et sted å bo for å kunne tilfredsstille kravet om boplikt. Men det er klart at dersom det ikke er muligheter til skattemessige avskrivninger, blir det ferre og ferre som overtar gårdsbruk og økningen av nedlagte gårdsbruk blir større og større.
De fagre ord og løfter som våre politikere kommer med på dette plan, henger ikke på greip. Senterpartiet som skal være primærnæringens parti, er på ingen måte troverdig i argumentasjonen omkring boplikt og bosetning. Hva de andre partiene står for, skal bli spennende å se nå når valgkampen starter.
Begrunnelsen for å beholde boplikten er å opprettholde bosetningen i distriktene. Det er ingenting som er mer tragisk enn nedlagte gårdsbruk. Det som har skjedd i Sverige på dette plan er trist å beskue.
Jeg tror ikke det er boplikten som er nøkkelen til å bevare bosetningen.
Vi overtok hjemgården til kona mi for tre år siden. Der var det boplikt som vi måtte tilfredsstille. Vi flyttet og trives med det, men, og det er et stort MEN. Lønnsomheten er omtrent lik NULL. Det er her skoen trykker. Skal man bevare bosetningen, må forholdene legges til rette for at det skal være mulig å leve av gården. Fagre løfter er det nok av, men realitetene er helt annerledes.
La meg ta et eksempel.
Gården har et produktivt skogsareal på 2000 mål. Vi har tatt ut en del av skogen. La oss si at vi tok ut tømmer for 2 mill. kr. Halvparten går til entreprenør og avsetninger til Skogfond, så må vi betale 25 % moms og 50% skatt som er toppskatt på ordinær inntekt. Det vil si at vi sitter igjen med 150 000 kr. Det er ikke mye å betale avdrag og renter med. Det betyr at vi må jobbe full tid og skjøtte gården i helgene og feriene. Resultatet blir utslitte mennesker.
Avskrivningsmulighetene er svært begrenset. Da vi skulle flytte til gården, måtte vi foreta en totalrenovering av hovedhuset. Ingen avskrivningsmuligheter. De finnes kun på driftsbygninger og redskaper. Men vi trenger et sted å bo for å kunne tilfredsstille kravet om boplikt. Men det er klart at dersom det ikke er muligheter til skattemessige avskrivninger, blir det ferre og ferre som overtar gårdsbruk og økningen av nedlagte gårdsbruk blir større og større.
De fagre ord og løfter som våre politikere kommer med på dette plan, henger ikke på greip. Senterpartiet som skal være primærnæringens parti, er på ingen måte troverdig i argumentasjonen omkring boplikt og bosetning. Hva de andre partiene står for, skal bli spennende å se nå når valgkampen starter.
mandag 13. april 2009
PÅSKEDAG - LIVETS DAG
Så er påsken over for denne gang. Hyttefolket pakker koffert og sekk, setter seg i bilen og starter hjemturen. Kø, 2 timer på 4 km, var visst rekorden i går, iflg. NRK Dagsrevyen. Her sitter jeg på gården i tidlige morgentimer med en mail som satte tankene i sving. Svaret på mailen er sendt.
Påskens drama er et drama som aldri vil gå upåaktet hen. Om man er ateist, agnostiker eller likegyldig til det hele, så kan ingen avvise det historiske faktum som påskens budskap bygger på. Kildene er klare, vitneutsagnene kan vi ikke feie under teppet. Vi må hver for oss ta stilling til dette. Konklusjonen kan bli avvisning på bakgrunn av at tanken ikke kan følge dette, en oppstandelse er ikke mulig. Men hvis så er tilfelle, hvilke konsekvenser må dette få for mitt liv?
Jeg blir aldri ferdig med påsken. Jeg har gitt tanken fritt spillerom, og den har boltret seg og gitt meg mange spennende refleksjoner. I ydmykhet gjengir jeg svaret på mailen som synliggjør en av de mange refleksjoner som jeg har vært innom.
Påskedag har alltid for meg vært den viktigste høytidsdagen, i sannhet LIVETS dag. Vi mennesker beveger oss i tid og rom, og derfor blir alle våre vurderinger på bakgrunn av det vi ser, tar på og kan få inn i vår tanke. Derfor blir også vår omgang med døden dennesidig, en død kropp, en kiste som rommer denne døde kroppen, en grav, et gravsted. Det var det hele.
Men påskedagen forteller om en annen virkelighet, evighetens virkelighet som er blitt synliggjort i vår verden. For meg blir døden en vandring inn i denne virkeligheten. Trygve Bjerkreim uttrykker denne sannhet så fint i en av sine sanger: Eg skal ikkje døy, eg skal leva.......!
I sin bok "Vandring med hvilepuls" skriver karmelittmunken Wilfred Stinissen om den oppstandnes møte med disiplene på salen i Jerusalem. De satt der bak stengte dører i frykt. Plutselig stod han der, midt i blant dem. De oppfattet det som om han kom gjennom de stengte dører. Nei, sier Stinissen, han var der hele tiden. Han bare skrudde på lyset. At evighetens verden har brutt inn i vår verden, betyr for meg at vi lever i og omgitt av denne evighetens virkelighet her og nå, men vi ser den ikke fordi lyset er slått av. Når vi dør, skrus lyset på og vi vandrer inn i denne virkeligheten og skal leve der. En herlig tanke som for meg avdramatiserer døden. Døden er ikke det siste.
Påsken er ikke slutt. Vi lever i den hver eneste dag.
GOD PÅSKE!
Påskens drama er et drama som aldri vil gå upåaktet hen. Om man er ateist, agnostiker eller likegyldig til det hele, så kan ingen avvise det historiske faktum som påskens budskap bygger på. Kildene er klare, vitneutsagnene kan vi ikke feie under teppet. Vi må hver for oss ta stilling til dette. Konklusjonen kan bli avvisning på bakgrunn av at tanken ikke kan følge dette, en oppstandelse er ikke mulig. Men hvis så er tilfelle, hvilke konsekvenser må dette få for mitt liv?
Jeg blir aldri ferdig med påsken. Jeg har gitt tanken fritt spillerom, og den har boltret seg og gitt meg mange spennende refleksjoner. I ydmykhet gjengir jeg svaret på mailen som synliggjør en av de mange refleksjoner som jeg har vært innom.
Påskedag har alltid for meg vært den viktigste høytidsdagen, i sannhet LIVETS dag. Vi mennesker beveger oss i tid og rom, og derfor blir alle våre vurderinger på bakgrunn av det vi ser, tar på og kan få inn i vår tanke. Derfor blir også vår omgang med døden dennesidig, en død kropp, en kiste som rommer denne døde kroppen, en grav, et gravsted. Det var det hele.
Men påskedagen forteller om en annen virkelighet, evighetens virkelighet som er blitt synliggjort i vår verden. For meg blir døden en vandring inn i denne virkeligheten. Trygve Bjerkreim uttrykker denne sannhet så fint i en av sine sanger: Eg skal ikkje døy, eg skal leva.......!
I sin bok "Vandring med hvilepuls" skriver karmelittmunken Wilfred Stinissen om den oppstandnes møte med disiplene på salen i Jerusalem. De satt der bak stengte dører i frykt. Plutselig stod han der, midt i blant dem. De oppfattet det som om han kom gjennom de stengte dører. Nei, sier Stinissen, han var der hele tiden. Han bare skrudde på lyset. At evighetens verden har brutt inn i vår verden, betyr for meg at vi lever i og omgitt av denne evighetens virkelighet her og nå, men vi ser den ikke fordi lyset er slått av. Når vi dør, skrus lyset på og vi vandrer inn i denne virkeligheten og skal leve der. En herlig tanke som for meg avdramatiserer døden. Døden er ikke det siste.
Påsken er ikke slutt. Vi lever i den hver eneste dag.
GOD PÅSKE!
fredag 3. april 2009
TIL ETTERTANKE
Jeg fikk idag en mail som gjorde inntrykk på meg. Kilden til historien er ukjent, men historien rører leseren.
Jeg gjengir historien:
En dag da jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd. Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.
Mens jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans fór av ham, og jeg så at de landet ca ett par meter i fra ham.
Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans. Da jeg gav brillene til ham, sa jeg: De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling! Han så på meg og sa: Hei, takk! Det var et stort smil i ansiktet hans.
Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til da.
Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før. Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja. Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme. Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa: For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag! Han bare lo og gav meg halvparten av bøkene.
I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Da vi var i avgangsklassen og drev og funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen. Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk med at han var en nerd. Han var nødt til å forberede en tale til avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet og tale.
På avslutningsdagen så jeg Jonas. Han så flott ut. Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu. I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa: Hallo tøffing, dette blir kjempebra! Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte. Takk! sa han.
Da han begynte talen, renset han stemmen, og begynte: Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest....dine venner.
Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem. Jeg skal fortelle dere en historie. Jeg så da på min venn med vantro der han stod og fortalte historien om den første dagen vi møttes. Han hadde planlagt å ta livet sitt den helgen. Han fortalte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil. Heldigvis og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest fatale et menneske kan gjøre. Jeg hørte et gisp blant mengden av folk da den stilige, populære gutten fortalte om sitt livs mørkeste øyeblikk. Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smilet. Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.
Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre.
Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte. Se etter det gode hos andre!
Du har nå to muligheter:
1) Fortell denne historien videre til andre.
2) Glem det, og oppfør deg som om det ikke rørte ved dine følelser.
Som du kan se tok jeg valg nr 1. Husk alltid: VENNER ER ENGLER SOM REISER OSS OPP PÅ BEINA NÅR VÅRE VINGER HAR PROBLEMER MED Å HUSKE HVORDAN DE SKAL FLY!
For egen regning legger jeg til:
KJÆRLIGHETENS VEI ER VEIEN VI VANDRER PÅ GJENNOM LIVET.
Men vi trenger hjelp til å se at vi gjør det og handle deretter.
Jeg gjengir historien:
En dag da jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd. Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.
Mens jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans fór av ham, og jeg så at de landet ca ett par meter i fra ham.
Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans. Da jeg gav brillene til ham, sa jeg: De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling! Han så på meg og sa: Hei, takk! Det var et stort smil i ansiktet hans.
Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til da.
Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før. Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja. Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme. Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa: For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag! Han bare lo og gav meg halvparten av bøkene.
I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Da vi var i avgangsklassen og drev og funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen. Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk med at han var en nerd. Han var nødt til å forberede en tale til avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet og tale.
På avslutningsdagen så jeg Jonas. Han så flott ut. Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu. I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa: Hallo tøffing, dette blir kjempebra! Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte. Takk! sa han.
Da han begynte talen, renset han stemmen, og begynte: Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest....dine venner.
Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem. Jeg skal fortelle dere en historie. Jeg så da på min venn med vantro der han stod og fortalte historien om den første dagen vi møttes. Han hadde planlagt å ta livet sitt den helgen. Han fortalte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil. Heldigvis og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest fatale et menneske kan gjøre. Jeg hørte et gisp blant mengden av folk da den stilige, populære gutten fortalte om sitt livs mørkeste øyeblikk. Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smilet. Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.
Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre.
Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte. Se etter det gode hos andre!
Du har nå to muligheter:
1) Fortell denne historien videre til andre.
2) Glem det, og oppfør deg som om det ikke rørte ved dine følelser.
Som du kan se tok jeg valg nr 1. Husk alltid: VENNER ER ENGLER SOM REISER OSS OPP PÅ BEINA NÅR VÅRE VINGER HAR PROBLEMER MED Å HUSKE HVORDAN DE SKAL FLY!
For egen regning legger jeg til:
KJÆRLIGHETENS VEI ER VEIEN VI VANDRER PÅ GJENNOM LIVET.
Men vi trenger hjelp til å se at vi gjør det og handle deretter.
torsdag 2. april 2009
TRUSSELBILDET
Så er det ikke bare USA, Tyskland og Finland som gir trussel om massakre et ansikt eller et bilde. Plutselig er det kommet til oss like utenfor stuedøren. Denne gangen til Fredrikstad. På vei til Kolbotn i dag fra Halden møtte vi to kortesjer med sivile og uniformerte politibiler med blålys på vei sørover. Jeg sa til kona mi som satt ved siden av meg, der kjørte terrorpolitiet.
Oppslaget i nettavisene bekreftet at det var bevæpnet politi på vei.
Det er uhyggelig å oppleve at unge mennesker annonserer massakre på Internet, annonserer at mange mennesker skal meies ned. Hvor er vi på vei?
Demonstrasjonene i London viser et annet trusselbilde. Anarkismen har fått en stor tilhengerskare. På mange måter skjønner jeg frustrasjonene disse mennesker gir uttrykk for. Angrepet mot Bank of Scotland har et budskap til finanseliten som mesker seg med fete bonuser mens verden omkring er i økonomisk krise.
Men hvorfor truer man med vold? Er det ikke vold finanseliten utøver overfor den allminnelige mann og kvinne? Vold avler vold.
Paulus innleder kjærlighetens høysang slik: .... jeg vil vise dere en vei som er den beste: Om jeg taler med menneskers eller englers tung, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare en drønnende malm og en klingende bjelle.......!
Slik trusselbildet er blitt, kan vi med rette spørre: HAR VI FORLATT KJÆRLIGHETENS VEI?
Svaret sier seg selv. Vi har det. Hvordan skal vi finne tilbake til den som enkeltmenneske, som nasjon og verdenssamfunn?
Oppslaget i nettavisene bekreftet at det var bevæpnet politi på vei.
Det er uhyggelig å oppleve at unge mennesker annonserer massakre på Internet, annonserer at mange mennesker skal meies ned. Hvor er vi på vei?
Demonstrasjonene i London viser et annet trusselbilde. Anarkismen har fått en stor tilhengerskare. På mange måter skjønner jeg frustrasjonene disse mennesker gir uttrykk for. Angrepet mot Bank of Scotland har et budskap til finanseliten som mesker seg med fete bonuser mens verden omkring er i økonomisk krise.
Men hvorfor truer man med vold? Er det ikke vold finanseliten utøver overfor den allminnelige mann og kvinne? Vold avler vold.
Paulus innleder kjærlighetens høysang slik: .... jeg vil vise dere en vei som er den beste: Om jeg taler med menneskers eller englers tung, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare en drønnende malm og en klingende bjelle.......!
Slik trusselbildet er blitt, kan vi med rette spørre: HAR VI FORLATT KJÆRLIGHETENS VEI?
Svaret sier seg selv. Vi har det. Hvordan skal vi finne tilbake til den som enkeltmenneske, som nasjon og verdenssamfunn?
søndag 29. mars 2009
Bondeparti, he vore!
Senterpartiet var en gang Bondepartiet, men det er lenge siden. Jeg har alltid sett på dette partiet som bakstreversk og lite aktuelt for meg. Det vil det for alltid være, men det undrer meg at dette partiet tilsynelatende har glemt sine røtter. Partiet har hatt markerte ledere som har talt bøndenes sak, men de siste årene har to kvinner bekledd ledervervet, Åslaug Haga og Liv Signe Navarsete. Lettvekter som fortvilet har prøvd å markere seg uten hell, pratemaskiner som til tider fullstendig har bommet på målet.
Nå har en ættling av Per Borten hevet sin røst. Han er utsett som en fremtidig leder, men du verden hvilken leder. Riktignok var oppgjøret med SV på sin plass, men hans kursendring etter medfarten for sin SV kritikk gir han lite ære. Rovdyrjakt på politiske motstandere er en lite intelligent vei å gå. Her avsløres metodikken i den kommende valgkamp eller valgjakt. Angrep på motstandere er en velkjent strategi. Den fremtidige politikk er ikke så viktig bare motstanderne blir svertet nok.
Men så til politikken. Hvorfor kan ikke våre politiske partier tydeliggjøre sin fremtidige politikk i stedet for å sverte sin motstander og på den måten tåkelegge sitt politiske program? Hvorfor ikke gi velgerne muligheter til å gjøre selvstendige valg på bakgrunn av partienes politiske veikart?
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært så opptatt av bøndenes livssituasjon før jeg selv ble stående med begge beina i bonde- og skogbrukerland. Senterpartiet snakker varmt om bosetning og bevaring av landbruket. Snakk er en ting, handling noe helt annet. Senterpartiets politikk vitner om nedbygging. Nå økes arealet slik at små gårdsbruk kan kjøpes uten at det kreves boplikt. Enda flere gårdsbruk vil bli liggende brakk. Senterpartiet har landbruksministeren.
Fortjenesten som bøndene sitter igjen med er ikke mye å rope hurra for, kr. 200.000 vitner ikke om velstand. Vi merker det på vår gård at staten spiser opp det meste i moms, skatter og avgifter. Hva tenker Senterpartiet å gjøre med det? Vi overlever så vidt ved at vi begge har full jobb og bruker all fritiden med å stelle gården.
Når ikke Senterpartiet ser sitt ansvar, hvem skal da gjøre det? Jeg vil utfordre alle partier i å meisle ut en bærekraftig landbrukspolitikk. Vi har i alle år diltet etter Sverige, og vi vet hva det har resultert i. Skolen er en katastrofe og landbruket er blitt ødeland. Noen må sette foten ned. Men våre politiker har tilsynelatende hverken evne eller vilje til å meisle ut en bærekraftig politikk. Quo Vadis Norge? SKITT JAKT!!
Nå har en ættling av Per Borten hevet sin røst. Han er utsett som en fremtidig leder, men du verden hvilken leder. Riktignok var oppgjøret med SV på sin plass, men hans kursendring etter medfarten for sin SV kritikk gir han lite ære. Rovdyrjakt på politiske motstandere er en lite intelligent vei å gå. Her avsløres metodikken i den kommende valgkamp eller valgjakt. Angrep på motstandere er en velkjent strategi. Den fremtidige politikk er ikke så viktig bare motstanderne blir svertet nok.
Men så til politikken. Hvorfor kan ikke våre politiske partier tydeliggjøre sin fremtidige politikk i stedet for å sverte sin motstander og på den måten tåkelegge sitt politiske program? Hvorfor ikke gi velgerne muligheter til å gjøre selvstendige valg på bakgrunn av partienes politiske veikart?
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært så opptatt av bøndenes livssituasjon før jeg selv ble stående med begge beina i bonde- og skogbrukerland. Senterpartiet snakker varmt om bosetning og bevaring av landbruket. Snakk er en ting, handling noe helt annet. Senterpartiets politikk vitner om nedbygging. Nå økes arealet slik at små gårdsbruk kan kjøpes uten at det kreves boplikt. Enda flere gårdsbruk vil bli liggende brakk. Senterpartiet har landbruksministeren.
Fortjenesten som bøndene sitter igjen med er ikke mye å rope hurra for, kr. 200.000 vitner ikke om velstand. Vi merker det på vår gård at staten spiser opp det meste i moms, skatter og avgifter. Hva tenker Senterpartiet å gjøre med det? Vi overlever så vidt ved at vi begge har full jobb og bruker all fritiden med å stelle gården.
Når ikke Senterpartiet ser sitt ansvar, hvem skal da gjøre det? Jeg vil utfordre alle partier i å meisle ut en bærekraftig landbrukspolitikk. Vi har i alle år diltet etter Sverige, og vi vet hva det har resultert i. Skolen er en katastrofe og landbruket er blitt ødeland. Noen må sette foten ned. Men våre politiker har tilsynelatende hverken evne eller vilje til å meisle ut en bærekraftig politikk. Quo Vadis Norge? SKITT JAKT!!
tirsdag 24. mars 2009
I møte med døden
I løpet av to dager har jeg vært i møte med dødens virkelighet. Den første dagen fikk jeg sitte sammen med en nær venn som hadde fått kreftdiagnose, svulst på hypofysen. På veien til denne nære vennen gjorde jeg meg mange tanker om hvordan dette møtet ville bli. Alle mine tanker ble til skamme. Jeg møtte et menneske som var trygg og som levde midt i sangen: "Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer".
Han var åpen om sykdommen helt fra første dag. Hva opplevde han? Han opplevde omsorg, forbønn og hans åpenhet utløste åpenhet fra andre som slet med andre ting. Han fortalte om en felles bekjent som også hadde fått kreftdiagnose. Han gjorde det stikk motsatte; han isolerte seg og la lokk over sin livssituasjon.
I møte med døden møter vi evigheten. Hva møter oss på den andre siden? Er det en andre side? Det er mange spørsmål, men få svar. Jeg leste for noen år siden en bok, skrevet av karmelittmunken Wilfrid Stinissen. Her tar han opp den unike situasjonen som utspant seg på salen i Jerusalem den begivenhetsrike påsken. Disiplene til Jesus satt innelåst av frykt. Sjefen var henrettet og gravlagt. Hva skulle fremtiden bringe? Plutselig stod Han der. For disiplene så det ut som han kom gjennom de stengte dørene. Nei, sier Stinissen, han hadde vært der hele tiden. Men nå slo han på lyset. Hvilket lys? Lyset fra den andre siden!
Så er det en andre side, og denne andre side lever vi omgitt av. En herlig tanke! En frigjørende tanke. Til så lenge må vi leve med et lys som er avslått i vår verden, men som skinner på den andre side.
Hva har dette med døden å gjøre? For meg er det et signal om at en dag slås lyset på og den evige verden skinner mot oss. Er det dette som er døden?
Jeg fikk denne fornemmelsen i dag da vi tok avskjed med en god kollega. Døden er ikke det siste.
Han var åpen om sykdommen helt fra første dag. Hva opplevde han? Han opplevde omsorg, forbønn og hans åpenhet utløste åpenhet fra andre som slet med andre ting. Han fortalte om en felles bekjent som også hadde fått kreftdiagnose. Han gjorde det stikk motsatte; han isolerte seg og la lokk over sin livssituasjon.
I møte med døden møter vi evigheten. Hva møter oss på den andre siden? Er det en andre side? Det er mange spørsmål, men få svar. Jeg leste for noen år siden en bok, skrevet av karmelittmunken Wilfrid Stinissen. Her tar han opp den unike situasjonen som utspant seg på salen i Jerusalem den begivenhetsrike påsken. Disiplene til Jesus satt innelåst av frykt. Sjefen var henrettet og gravlagt. Hva skulle fremtiden bringe? Plutselig stod Han der. For disiplene så det ut som han kom gjennom de stengte dørene. Nei, sier Stinissen, han hadde vært der hele tiden. Men nå slo han på lyset. Hvilket lys? Lyset fra den andre siden!
Så er det en andre side, og denne andre side lever vi omgitt av. En herlig tanke! En frigjørende tanke. Til så lenge må vi leve med et lys som er avslått i vår verden, men som skinner på den andre side.
Hva har dette med døden å gjøre? For meg er det et signal om at en dag slås lyset på og den evige verden skinner mot oss. Er det dette som er døden?
Jeg fikk denne fornemmelsen i dag da vi tok avskjed med en god kollega. Døden er ikke det siste.
Etter The Grand Tour
Jeg opprettet bloggadresse og brukte bloggen på den begivenhetsrike The Grand Tour, den eventyrlige reisen Down Under og til Filippinene. Denne reisen er forlengst historie. Bloggen er kopiert og lagret.
Men bloggadressen har jeg fremdeles. Hva skal jeg bruke den til? Skal jeg legge den ned?
Jeg har lest og fulgt med på flere blogger, vettuge og dypsindige kommentarer til saker og ting i tiden. Interessant har det vært å følge slike, og det anbefales. Men er det noen som vil følge mine små skriblerier?
Jeg prøver, så får vi se. Jeg liker å skrive. Jeg liker å la tankene fly. Kanskje kan mine tanker også bidra til refleksjon og ettertanke.
Vær velkommen.
Men bloggadressen har jeg fremdeles. Hva skal jeg bruke den til? Skal jeg legge den ned?
Jeg har lest og fulgt med på flere blogger, vettuge og dypsindige kommentarer til saker og ting i tiden. Interessant har det vært å følge slike, og det anbefales. Men er det noen som vil følge mine små skriblerier?
Jeg prøver, så får vi se. Jeg liker å skrive. Jeg liker å la tankene fly. Kanskje kan mine tanker også bidra til refleksjon og ettertanke.
Vær velkommen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
