PÅSKEDAG - LIVETS DAG

Så er påsken over for denne gang. Hyttefolket pakker koffert og sekk, setter seg i bilen og starter hjemturen. Kø, 2 timer på 4 km, var visst rekorden i går, iflg. NRK Dagsrevyen. Her sitter jeg på gården i tidlige morgentimer med en mail som satte tankene i sving. Svaret på mailen er sendt.
Påskens drama er et drama som aldri vil gå upåaktet hen. Om man er ateist, agnostiker eller likegyldig til det hele, så kan ingen avvise det historiske faktum som påskens budskap bygger på. Kildene er klare, vitneutsagnene kan vi ikke feie under teppet. Vi må hver for oss ta stilling til dette. Konklusjonen kan bli avvisning på bakgrunn av at tanken ikke kan følge dette, en oppstandelse er ikke mulig. Men hvis så er tilfelle, hvilke konsekvenser må dette få for mitt liv?
Jeg blir aldri ferdig med påsken. Jeg har gitt tanken fritt spillerom, og den har boltret seg og gitt meg mange spennende refleksjoner. I ydmykhet gjengir jeg svaret på mailen som synliggjør en av de mange refleksjoner som jeg har vært innom.

Påskedag har alltid for meg vært den viktigste høytidsdagen, i sannhet LIVETS dag. Vi mennesker beveger oss i tid og rom, og derfor blir alle våre vurderinger på bakgrunn av det vi ser, tar på og kan få inn i vår tanke. Derfor blir også vår omgang med døden dennesidig, en død kropp, en kiste som rommer denne døde kroppen, en grav, et gravsted. Det var det hele.
Men påskedagen forteller om en annen virkelighet, evighetens virkelighet som er blitt synliggjort i vår verden. For meg blir døden en vandring inn i denne virkeligheten. Trygve Bjerkreim uttrykker denne sannhet så fint i en av sine sanger: Eg skal ikkje døy, eg skal leva.......!
I sin bok "Vandring med hvilepuls" skriver karmelittmunken Wilfred Stinissen om den oppstandnes møte med disiplene på salen i Jerusalem. De satt der bak stengte dører i frykt. Plutselig stod han der, midt i blant dem. De oppfattet det som om han kom gjennom de stengte dører. Nei, sier Stinissen, han var der hele tiden. Han bare skrudde på lyset. At evighetens verden har brutt inn i vår verden, betyr for meg at vi lever i og omgitt av denne evighetens virkelighet her og nå, men vi ser den ikke fordi lyset er slått av. Når vi dør, skrus lyset på og vi vandrer inn i denne virkeligheten og skal leve der. En herlig tanke som for meg avdramatiserer døden. Døden er ikke det siste.
Påsken er ikke slutt. Vi lever i den hver eneste dag.
GOD PÅSKE!