I møte med døden

I løpet av to dager har jeg vært i møte med dødens virkelighet. Den første dagen fikk jeg sitte sammen med en nær venn som hadde fått kreftdiagnose, svulst på hypofysen. På veien til denne nære vennen gjorde jeg meg mange tanker om hvordan dette møtet ville bli. Alle mine tanker ble til skamme. Jeg møtte et menneske som var trygg og som levde midt i sangen: "Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer".
Han var åpen om sykdommen helt fra første dag. Hva opplevde han? Han opplevde omsorg, forbønn og hans åpenhet utløste åpenhet fra andre som slet med andre ting. Han fortalte om en felles bekjent som også hadde fått kreftdiagnose. Han gjorde det stikk motsatte; han isolerte seg og la lokk over sin livssituasjon.
I møte med døden møter vi evigheten. Hva møter oss på den andre siden? Er det en andre side? Det er mange spørsmål, men få svar. Jeg leste for noen år siden en bok, skrevet av karmelittmunken Wilfrid Stinissen. Her tar han opp den unike situasjonen som utspant seg på salen i Jerusalem den begivenhetsrike påsken. Disiplene til Jesus satt innelåst av frykt. Sjefen var henrettet og gravlagt. Hva skulle fremtiden bringe? Plutselig stod Han der. For disiplene så det ut som han kom gjennom de stengte dørene. Nei, sier Stinissen, han hadde vært der hele tiden. Men nå slo han på lyset. Hvilket lys? Lyset fra den andre siden!
Så er det en andre side, og denne andre side lever vi omgitt av. En herlig tanke! En frigjørende tanke. Til så lenge må vi leve med et lys som er avslått i vår verden, men som skinner på den andre side.
Hva har dette med døden å gjøre? For meg er det et signal om at en dag slås lyset på og den evige verden skinner mot oss. Er det dette som er døden?
Jeg fikk denne fornemmelsen i dag da vi tok avskjed med en god kollega. Døden er ikke det siste.