Så er påsken over for denne gang. Hyttefolket pakker koffert og sekk, setter seg i bilen og starter hjemturen. Kø, 2 timer på 4 km, var visst rekorden i går, iflg. NRK Dagsrevyen. Her sitter jeg på gården i tidlige morgentimer med en mail som satte tankene i sving. Svaret på mailen er sendt.
Påskens drama er et drama som aldri vil gå upåaktet hen. Om man er ateist, agnostiker eller likegyldig til det hele, så kan ingen avvise det historiske faktum som påskens budskap bygger på. Kildene er klare, vitneutsagnene kan vi ikke feie under teppet. Vi må hver for oss ta stilling til dette. Konklusjonen kan bli avvisning på bakgrunn av at tanken ikke kan følge dette, en oppstandelse er ikke mulig. Men hvis så er tilfelle, hvilke konsekvenser må dette få for mitt liv?
Jeg blir aldri ferdig med påsken. Jeg har gitt tanken fritt spillerom, og den har boltret seg og gitt meg mange spennende refleksjoner. I ydmykhet gjengir jeg svaret på mailen som synliggjør en av de mange refleksjoner som jeg har vært innom.
Påskedag har alltid for meg vært den viktigste høytidsdagen, i sannhet LIVETS dag. Vi mennesker beveger oss i tid og rom, og derfor blir alle våre vurderinger på bakgrunn av det vi ser, tar på og kan få inn i vår tanke. Derfor blir også vår omgang med døden dennesidig, en død kropp, en kiste som rommer denne døde kroppen, en grav, et gravsted. Det var det hele.
Men påskedagen forteller om en annen virkelighet, evighetens virkelighet som er blitt synliggjort i vår verden. For meg blir døden en vandring inn i denne virkeligheten. Trygve Bjerkreim uttrykker denne sannhet så fint i en av sine sanger: Eg skal ikkje døy, eg skal leva.......!
I sin bok "Vandring med hvilepuls" skriver karmelittmunken Wilfred Stinissen om den oppstandnes møte med disiplene på salen i Jerusalem. De satt der bak stengte dører i frykt. Plutselig stod han der, midt i blant dem. De oppfattet det som om han kom gjennom de stengte dører. Nei, sier Stinissen, han var der hele tiden. Han bare skrudde på lyset. At evighetens verden har brutt inn i vår verden, betyr for meg at vi lever i og omgitt av denne evighetens virkelighet her og nå, men vi ser den ikke fordi lyset er slått av. Når vi dør, skrus lyset på og vi vandrer inn i denne virkeligheten og skal leve der. En herlig tanke som for meg avdramatiserer døden. Døden er ikke det siste.
Påsken er ikke slutt. Vi lever i den hver eneste dag.
GOD PÅSKE!
mandag 13. april 2009
fredag 3. april 2009
TIL ETTERTANKE
Jeg fikk idag en mail som gjorde inntrykk på meg. Kilden til historien er ukjent, men historien rører leseren.
Jeg gjengir historien:
En dag da jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd. Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.
Mens jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans fór av ham, og jeg så at de landet ca ett par meter i fra ham.
Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans. Da jeg gav brillene til ham, sa jeg: De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling! Han så på meg og sa: Hei, takk! Det var et stort smil i ansiktet hans.
Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til da.
Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før. Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja. Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme. Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa: For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag! Han bare lo og gav meg halvparten av bøkene.
I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Da vi var i avgangsklassen og drev og funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen. Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk med at han var en nerd. Han var nødt til å forberede en tale til avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet og tale.
På avslutningsdagen så jeg Jonas. Han så flott ut. Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu. I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa: Hallo tøffing, dette blir kjempebra! Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte. Takk! sa han.
Da han begynte talen, renset han stemmen, og begynte: Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest....dine venner.
Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem. Jeg skal fortelle dere en historie. Jeg så da på min venn med vantro der han stod og fortalte historien om den første dagen vi møttes. Han hadde planlagt å ta livet sitt den helgen. Han fortalte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil. Heldigvis og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest fatale et menneske kan gjøre. Jeg hørte et gisp blant mengden av folk da den stilige, populære gutten fortalte om sitt livs mørkeste øyeblikk. Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smilet. Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.
Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre.
Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte. Se etter det gode hos andre!
Du har nå to muligheter:
1) Fortell denne historien videre til andre.
2) Glem det, og oppfør deg som om det ikke rørte ved dine følelser.
Som du kan se tok jeg valg nr 1. Husk alltid: VENNER ER ENGLER SOM REISER OSS OPP PÅ BEINA NÅR VÅRE VINGER HAR PROBLEMER MED Å HUSKE HVORDAN DE SKAL FLY!
For egen regning legger jeg til:
KJÆRLIGHETENS VEI ER VEIEN VI VANDRER PÅ GJENNOM LIVET.
Men vi trenger hjelp til å se at vi gjør det og handle deretter.
Jeg gjengir historien:
En dag da jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd. Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.
Mens jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans fór av ham, og jeg så at de landet ca ett par meter i fra ham.
Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans. Da jeg gav brillene til ham, sa jeg: De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling! Han så på meg og sa: Hei, takk! Det var et stort smil i ansiktet hans.
Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til da.
Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før. Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja. Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme. Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa: For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag! Han bare lo og gav meg halvparten av bøkene.
I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Da vi var i avgangsklassen og drev og funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen. Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk med at han var en nerd. Han var nødt til å forberede en tale til avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet og tale.
På avslutningsdagen så jeg Jonas. Han så flott ut. Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu. I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa: Hallo tøffing, dette blir kjempebra! Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte. Takk! sa han.
Da han begynte talen, renset han stemmen, og begynte: Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest....dine venner.
Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem. Jeg skal fortelle dere en historie. Jeg så da på min venn med vantro der han stod og fortalte historien om den første dagen vi møttes. Han hadde planlagt å ta livet sitt den helgen. Han fortalte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil. Heldigvis og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest fatale et menneske kan gjøre. Jeg hørte et gisp blant mengden av folk da den stilige, populære gutten fortalte om sitt livs mørkeste øyeblikk. Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smilet. Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.
Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre.
Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte. Se etter det gode hos andre!
Du har nå to muligheter:
1) Fortell denne historien videre til andre.
2) Glem det, og oppfør deg som om det ikke rørte ved dine følelser.
Som du kan se tok jeg valg nr 1. Husk alltid: VENNER ER ENGLER SOM REISER OSS OPP PÅ BEINA NÅR VÅRE VINGER HAR PROBLEMER MED Å HUSKE HVORDAN DE SKAL FLY!
For egen regning legger jeg til:
KJÆRLIGHETENS VEI ER VEIEN VI VANDRER PÅ GJENNOM LIVET.
Men vi trenger hjelp til å se at vi gjør det og handle deretter.
torsdag 2. april 2009
TRUSSELBILDET
Så er det ikke bare USA, Tyskland og Finland som gir trussel om massakre et ansikt eller et bilde. Plutselig er det kommet til oss like utenfor stuedøren. Denne gangen til Fredrikstad. På vei til Kolbotn i dag fra Halden møtte vi to kortesjer med sivile og uniformerte politibiler med blålys på vei sørover. Jeg sa til kona mi som satt ved siden av meg, der kjørte terrorpolitiet.
Oppslaget i nettavisene bekreftet at det var bevæpnet politi på vei.
Det er uhyggelig å oppleve at unge mennesker annonserer massakre på Internet, annonserer at mange mennesker skal meies ned. Hvor er vi på vei?
Demonstrasjonene i London viser et annet trusselbilde. Anarkismen har fått en stor tilhengerskare. På mange måter skjønner jeg frustrasjonene disse mennesker gir uttrykk for. Angrepet mot Bank of Scotland har et budskap til finanseliten som mesker seg med fete bonuser mens verden omkring er i økonomisk krise.
Men hvorfor truer man med vold? Er det ikke vold finanseliten utøver overfor den allminnelige mann og kvinne? Vold avler vold.
Paulus innleder kjærlighetens høysang slik: .... jeg vil vise dere en vei som er den beste: Om jeg taler med menneskers eller englers tung, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare en drønnende malm og en klingende bjelle.......!
Slik trusselbildet er blitt, kan vi med rette spørre: HAR VI FORLATT KJÆRLIGHETENS VEI?
Svaret sier seg selv. Vi har det. Hvordan skal vi finne tilbake til den som enkeltmenneske, som nasjon og verdenssamfunn?
Oppslaget i nettavisene bekreftet at det var bevæpnet politi på vei.
Det er uhyggelig å oppleve at unge mennesker annonserer massakre på Internet, annonserer at mange mennesker skal meies ned. Hvor er vi på vei?
Demonstrasjonene i London viser et annet trusselbilde. Anarkismen har fått en stor tilhengerskare. På mange måter skjønner jeg frustrasjonene disse mennesker gir uttrykk for. Angrepet mot Bank of Scotland har et budskap til finanseliten som mesker seg med fete bonuser mens verden omkring er i økonomisk krise.
Men hvorfor truer man med vold? Er det ikke vold finanseliten utøver overfor den allminnelige mann og kvinne? Vold avler vold.
Paulus innleder kjærlighetens høysang slik: .... jeg vil vise dere en vei som er den beste: Om jeg taler med menneskers eller englers tung, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare en drønnende malm og en klingende bjelle.......!
Slik trusselbildet er blitt, kan vi med rette spørre: HAR VI FORLATT KJÆRLIGHETENS VEI?
Svaret sier seg selv. Vi har det. Hvordan skal vi finne tilbake til den som enkeltmenneske, som nasjon og verdenssamfunn?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
