Bondeparti, he vore!

Senterpartiet var en gang Bondepartiet, men det er lenge siden. Jeg har alltid sett på dette partiet som bakstreversk og lite aktuelt for meg. Det vil det for alltid være, men det undrer meg at dette partiet tilsynelatende har glemt sine røtter. Partiet har hatt markerte ledere som har talt bøndenes sak, men de siste årene har to kvinner bekledd ledervervet, Åslaug Haga og Liv Signe Navarsete. Lettvekter som fortvilet har prøvd å markere seg uten hell, pratemaskiner som til tider fullstendig har bommet på målet.
Nå har en ættling av Per Borten hevet sin røst. Han er utsett som en fremtidig leder, men du verden hvilken leder. Riktignok var oppgjøret med SV på sin plass, men hans kursendring etter medfarten for sin SV kritikk gir han lite ære. Rovdyrjakt på politiske motstandere er en lite intelligent vei å gå. Her avsløres metodikken i den kommende valgkamp eller valgjakt. Angrep på motstandere er en velkjent strategi. Den fremtidige politikk er ikke så viktig bare motstanderne blir svertet nok.
Men så til politikken. Hvorfor kan ikke våre politiske partier tydeliggjøre sin fremtidige politikk i stedet for å sverte sin motstander og på den måten tåkelegge sitt politiske program? Hvorfor ikke gi velgerne muligheter til å gjøre selvstendige valg på bakgrunn av partienes politiske veikart?
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært så opptatt av bøndenes livssituasjon før jeg selv ble stående med begge beina i bonde- og skogbrukerland. Senterpartiet snakker varmt om bosetning og bevaring av landbruket. Snakk er en ting, handling noe helt annet. Senterpartiets politikk vitner om nedbygging. Nå økes arealet slik at små gårdsbruk kan kjøpes uten at det kreves boplikt. Enda flere gårdsbruk vil bli liggende brakk. Senterpartiet har landbruksministeren.
Fortjenesten som bøndene sitter igjen med er ikke mye å rope hurra for, kr. 200.000 vitner ikke om velstand. Vi merker det på vår gård at staten spiser opp det meste i moms, skatter og avgifter. Hva tenker Senterpartiet å gjøre med det? Vi overlever så vidt ved at vi begge har full jobb og bruker all fritiden med å stelle gården.
Når ikke Senterpartiet ser sitt ansvar, hvem skal da gjøre det? Jeg vil utfordre alle partier i å meisle ut en bærekraftig landbrukspolitikk. Vi har i alle år diltet etter Sverige, og vi vet hva det har resultert i. Skolen er en katastrofe og landbruket er blitt ødeland. Noen må sette foten ned. Men våre politiker har tilsynelatende hverken evne eller vilje til å meisle ut en bærekraftig politikk. Quo Vadis Norge? SKITT JAKT!!

I møte med døden

I løpet av to dager har jeg vært i møte med dødens virkelighet. Den første dagen fikk jeg sitte sammen med en nær venn som hadde fått kreftdiagnose, svulst på hypofysen. På veien til denne nære vennen gjorde jeg meg mange tanker om hvordan dette møtet ville bli. Alle mine tanker ble til skamme. Jeg møtte et menneske som var trygg og som levde midt i sangen: "Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer".
Han var åpen om sykdommen helt fra første dag. Hva opplevde han? Han opplevde omsorg, forbønn og hans åpenhet utløste åpenhet fra andre som slet med andre ting. Han fortalte om en felles bekjent som også hadde fått kreftdiagnose. Han gjorde det stikk motsatte; han isolerte seg og la lokk over sin livssituasjon.
I møte med døden møter vi evigheten. Hva møter oss på den andre siden? Er det en andre side? Det er mange spørsmål, men få svar. Jeg leste for noen år siden en bok, skrevet av karmelittmunken Wilfrid Stinissen. Her tar han opp den unike situasjonen som utspant seg på salen i Jerusalem den begivenhetsrike påsken. Disiplene til Jesus satt innelåst av frykt. Sjefen var henrettet og gravlagt. Hva skulle fremtiden bringe? Plutselig stod Han der. For disiplene så det ut som han kom gjennom de stengte dørene. Nei, sier Stinissen, han hadde vært der hele tiden. Men nå slo han på lyset. Hvilket lys? Lyset fra den andre siden!
Så er det en andre side, og denne andre side lever vi omgitt av. En herlig tanke! En frigjørende tanke. Til så lenge må vi leve med et lys som er avslått i vår verden, men som skinner på den andre side.
Hva har dette med døden å gjøre? For meg er det et signal om at en dag slås lyset på og den evige verden skinner mot oss. Er det dette som er døden?
Jeg fikk denne fornemmelsen i dag da vi tok avskjed med en god kollega. Døden er ikke det siste.

Etter The Grand Tour

Jeg opprettet bloggadresse og brukte bloggen på den begivenhetsrike The Grand Tour, den eventyrlige reisen Down Under og til Filippinene. Denne reisen er forlengst historie. Bloggen er kopiert og lagret.
Men bloggadressen har jeg fremdeles. Hva skal jeg bruke den til? Skal jeg legge den ned?

Jeg har lest og fulgt med på flere blogger, vettuge og dypsindige kommentarer til saker og ting i tiden. Interessant har det vært å følge slike, og det anbefales. Men er det noen som vil følge mine små skriblerier?
Jeg prøver, så får vi se. Jeg liker å skrive. Jeg liker å la tankene fly. Kanskje kan mine tanker også bidra til refleksjon og ettertanke.
Vær velkommen.