JULENS MYSTERIUM

1. Juledag. For meg er dagen blitt en refleksjonens høytidsdag.


Julen er og skal være en familiens høytid, en høytid der vi tar oss av hverandre og tar oss tid til hverandre. Julaften ble en varm og nær aften med måltidsfellesskap, hyggelig prat og gaveutdeling. Men likevel sitter jeg igjen med en opplevelse av at noe mangler. Har vi mistet fokus på hva julen egentlig er?


Julens mysterium er borte. Julen er blitt en kommersialisert happening. Kjøpefest som stadig slår nye rekorder. Gavene krever stadig større økonomiske ressurser. Er de ikke dyre nok, blir vi ikke fornøyde, og vi sitter igjen med en følelse av ikke å være satt pris på.


Vi tar oss tid til kirkebesøk på julaften. Det er så stemningsfullt. Det lille barnet i krybben gir oss den rette julestemning. Men hva ville skje dersom vi alle passerte i prosesjon forbi krybben der vi alle skulle iaktta det lille barnet symbolisert med en vakker liten dukke og oppdaget at dukken var borte og i stedet så vi bildet av oss selv der nede i krybben der et speil hadde erstattet dukken?


Det er dette som er selve mysteriet. Gud ble menneske for å vise oss hva et sant menneske er. Derfor blir julen ikke en minnehøytid over et under som skjedde for 2000 år siden, men en direkte påminnelse om at du og jeg er født til å være sanne mennesker, og vi blir det når gudesønnen blir født i oss. Det skjedde i dåpen og blir virkeliggjort gjennom det faktum at vårt liv består i å synliggjøre det sanne menneske som bor i oss. Evangeliene fremstiller Jesus som det sanne menneske gjennom hva han gjorde og hva han sa.


Verdien på gavene vi gir hverandre betyr ingenting. Verdien fastsettes gjennom hva vi gjør for og med hverandre i det daglige. Gaven Gud gav menneskeheten julenatt åpenbarer den totale kjærlighet, agape.


Karmilittmunken, Wilfrid Stinissen, har gitt oss en juledagsbetraktning, den gjengir jeg her:


Det mest utrolige


Jesu fødsel i Betlehem er den vi er mest oppmerksomme på ved juletider. Men den må ses i sammnheng med at Ordet blir født av Faderen i evighet, ellers mister vi det vesentlige. Da blir det bare litt stemningsfull romantikk igjen. Et vakkert barn som kanskje rører ved hjertet ditt et kort øyeblikk, men som ikke griper det innerste i deg.

Guds inkarnasjon er kristendommens største mysterium, det mest ubegripelige og ufattelige. Hvordan kan den store Gud gjøre seg så liten? Hvordan kan dette sårbare, gråtende lille spedbarnet i en skitten stall være "min Herre og min Gud"?

Det er akkurat dette mysteriet som er den store anstøtsstenen for de ikke-kristne. Til og med blant teologene i kirken finnes det mange som har vanskelig for å bøye hodet for dette uhørte, at et maktesløst barn er Gud.

Men hvis du tror på dette, da har du også løsningen på alle verdens gåter og problemer. Da kan du ikke lenger tvile på at Gud elsker det han har skapt. Den allmektige Gud er blitt et lite barn for menneskenes skyld. Det er et definitivt bevis på hans kjærlighets endelige seier. Hvis du skal tvile på at du er elsket av Gud, må du glemme krybben.

Vi trenger ikke vente på Jesu lidelse og død for å bli sikker på hans kjærlighet. Det er mye større avstand fra Guds kongetrone til krybben i stallen, enn det er mellom Betlehem og Gogata. Det mest utrolige skjedde da Maria fødte det lille Jesusbarnet.



Så langt Wilfrid Stinissen.

I juleferien har vi tid til refleksjon. La oss bruke tiden og bli klar over hvem du og jeg egentlig er.